Sett fra de dype skoger...

I forbindelse med en forsinket åremålsdag hadde jeg tidligere i vår gleden av å arrangere et presenilitetsseminar. Formålet var av det edle slaget: såvel undertegnede som mange nære venner og slektninger er på full fart inn i et livsstadium der vårt ungdommelige sløvsinn ubønnhørlig og brutalt erstattes av en annen og mer alvorlig demens. Når denne kombineres med fysisk forfall og overmot, bør man ta sine forholdsregler. Det gjelder ikke minst folk som store deler av vinteren i fysisk forstand beveger seg på glattisen.

Seminardeltakerne besto for en stor del av forlengst avdankede skøyteløpere, overdommere preget av gjentagne tilfeller av «drypp», senile tidtakere som har store problemer med klokker som ikke lenger har visere, samt giktbrudne og mer eller mindre beinskjøre trenere. Et antall nære pårørende til disse var også til stede.

Man fant det formålstjenlig å belyse farene for lårhalsbrudd ved opphold på glatt is, særlig under stressende stevner hvor man lett blir distrahert av løpere som virrer rundt banen i høy hastighet. I den forbindelse demonsterte jeg bruk av såkalte «hoftebeskyttere», en type truser som fåes i de fleste størrelser, dog foreløpig ikke med verken G-streng eller løpestreng. Isydd trusene er plastholker som plasseres over hofteham og øvre del av låret. Ved at beskytteren tar av for støtet ved plutselige fall på hard is, vil man kunne unngå lårhalsbrudd og andre tragiske og smertefulle incidenter. En dansk forskningsrapport med tittelen «Det trygge fald» ble fremlagt. Den viser at det ikke er meldt om lårhalsbrudd ved aldersinstitusjoner der beboerne benytter nettopp slike hoftebeskyttere.

På seminaret ble dessuten undertegnede benyttet som demonstrasjonsobjekt for bruk av rullator, do-stol og andre remedier til hjelp for folk med bevegelsesvansker. Foredragene vakte stor interesse og åtgaum blant deltakerne, og jeg fikk beholde remediene til odel og eie.

Når man dagen derpå – i mer enn én forstand – skulle foreta en nødvendig opprydning av seminarlokalet, falt det i min lodd å bære ut diverse tom emballasje samt tiloversbleven mat. Denne måtte bæres over et lite stykke islagt asfalt. Under en slik operasjon forsvant mine undersåtter i løse luften, hvorved hele kroppen falt hardt mot underlaget. Siden jeg ikke hadde rukket å iføre meg min hoftebeskytter, fikk fallet et traumatisk utfall: venstre lårhals var brukket. Hovmod hadde bokstavelig talt stått for fall...

I skrivende stund har man kastet krykkene og er på veg tilbake mot tilnærmet normal gange. Dessverre fikk fallet og påfølgende fraktur dramatiske konsekvenser. For det første gikk tresteg-sesongen i vasken. Det vanskelige andrehoppet lar seg nå vanskelig gjennomføre, og dermed blir vitsen med tre stegs hopp borte. For det andre ble oppkjøringen mot kommende skøytesesong totalt ødelagt. Når jeg ikke er kommet skikkelig i gang med barmarkstreningen midtsommers, ser jeg ingen hensikt i å satse på en ny sesong. Dermed har jeg definitivt lagt skøytene på hylla. Trøsten er at det er best å gi seg mens man er på topp. Min gamle pers, 1.34,8 på 50-meter fra OL-sesongen 2002, blir dermed stående i skøytehistorien sammen med legendariske tider som 41,8, 8.13,7, 15.46,6 og 16.32,6.

Gunnar