Dette er en reiseskildring fra Region Sør
sin treningssamling i Calgary. For undertegnede, som var førstereis
over dammen, fortonet det hele seg som en drøm på mange måter.
Skulle jeg være så heldig å komme til himmelen, håper jeg isen er
like bra som i Calgary!
Vi startet vår strabasiøse tur over dammen
tidlig torsdag morgen den 27. juli. Første etappe for vår del var
til London. Her skulle vi mellomlande og videre med fly til Toronto.
Heathrow er kanskje ikke verdens mest spennende sted å lande men du
verden så langt det er mellom utgangene på denne plassen. Det ble
med hurtig gange opp til gaten for så å hive seg videre på veien mot
Toronto. Flytiden var ca åtte timer, så her fikk tålmodigheten og
sitte-egenskapene virkelig satt seg selv på prøve. Flyet hadde vel
ikke mer enn tatt av før Ipoder, pc’er og annet ”stæsj” var på plass
så de unge håpefulle fikk tiden til å gå. Vel fremme i Toronto hadde
vi tid til litt mat og drikke før siste etappe på turen sto for tur.
Harald (van der Horst) tok med Sondre (Skarli), populært kalt
Sandra, og Mats Roger (Jensen) på et fly som gikk en time før oss
andre slik at transport fra flyplass til campus var klart da vi kom
frem. Etter ca 26 timer på farten nådde vi endelig frem til
bestemmelsesstedet for reisen. Vel innlosjert tok det ikke mange
minuttene før søvnen tok knekken på oss. Heldigvis kom vi bort
relativt sent på kvelden, så problemene med tidsforskjellen merket
vi lite til.
Første dag foregikk i relativt rolig tempo med
tilvenning på is og kartlegging av hvor kan vi få tak i mat. Dette
med mat var noe som konstant var et tema. Jeg var klar over og svært
bevisst på at alle skulle fylle på nok underveis hva næring angikk,
men at de skulle spise så mye hadde jeg ikke forestilt meg i min
villeste fantasi. Stort sett ble det servert mat hver annen time
hadde jeg inntrykk av, men det gikk ned på høykant.
Treningsmessig gjorde vi to økter hver dag med
sykkel innimellom så ikke beina skulle bli helt ihjelkjørt. Når det
gjelder sykkel, så var ikke det så enkelt å få til i begynnelsen da
få av oss var godt kjent, men det løste seg etter hvert. På is ble
den første uka brukt må veldig mye langt og rolig. Gutta var oppe i
litt i underkant 85 runder nede i stilling på noen av øktene, mens
jentene nærmet seg ca 70. I hallen var forholdene upåklagelige med
ca 14-15 grader hver dag og aldeles strålende isforhold. Vi hadde
treningstider stort sett mellom 7-9 på morgenen og 14-16 på
ettermiddag. Det var litt murring fra enkelte da de regnet seg frem
til når de måtte opp for å være klare til første økt, men etter en
dag eller to var dette helt greit. Fra mitt synspunkt så var det
helt ypperlig å trene så tidlig, enkelt og greit fordi vi nesten var
alene i hallen på dette tidspunktet. De eneste som stort sett holdt
oss med selskap var noen japser, men dette gikk helt greit. For de
fleste av oss var de også en severdighet i seg selv fordi deres
disiplin og respekt ovenfor trenere og støtteapparat var enorm.
Ingen gikk utpå isen før alle sto oppstilt langs isflaten og hilste
treneren felles med et ord som hørtes ut som ”mas”. Dette ordet ble
gjentatt etter hver repetisjon i det de passerte treneren. I
begynnelsen fortonet dette seg som en sjarmerende sak, men etter
hvert ble det mer lik det ordet betyr på norsk. Da undertegnede
ymtet frempå at vi også skulle begynne med slik oppstilling på
morgenen, ble det liv i leiren.
Første fridag kom etter en uke og det var
planlagt felles shopping tur ned til byen. Noen innslag av kultur og
severdigheter skulle vi også innom så det ikke ble alt for ensidig.
Etter shopping og litt trasking rundt i byen dagen avsluttet med en
superspurt i byens gater da noen oppdaget Jeremy Wotherspoon. For å
sette et ordentlig punktum på dagen fikk vi en norsk busssjåfør. Han
var selvfølgelig fra Larvik!
Siste uka brukte vi til litt skarpere trening
på is. Da de lave rundene gikk relativt lett, så vi fikk veldig
viktig fartstrening uten å måtte jobbe veldig hardt for det. Nå
begynte også de store kanonene å komme på isen, så det ble mye å se
på og læringskurven var relativt bratt for noen. Hele Telfort-laget
var på plass, og noen stabile 35-løpere fra Japan var også på is.
Det fascinerende med anlegget var at de til enhver tid hadde is som
var helt fri for sår før hver eneste trening – selv etter tre timer
med ”public skating” og x antall runder med hockeyskøyter. Da ny
preparering var ferdig, var isen helt jevn, ikke ett sår eller
ujevnhet. Disse folka la sjela i å produsere knall is til alle. For
oss som er vant til både det ene og det andre, så fortonet det hele
seg som noe litt uvirkelig. Kontrastene blir ganske store i forhold
til Hamar om sommeren med 4-5 grader og oppgått is.
Da helgen kom, deltok vi i ”Summer Classic”,
som er et stevne ikke helt ulikt ”oval-finalen”. De aller fleste
valgte å gå ”allround short”-konkurransen, som var en minifirkamp
med 500-1000-1500-3000. Resultatmessig ble det en haug med
personlige rekorder – faktisk først og fremst på de lengre
distansene da vi ikke hadde toppfarten helt inne. Det ble også flere
med norske bestenoteringer med Fredrik (van der Horst) og Marte (Skaali)
i spissen. Marte sprengte grenser for seg selv med en rekke
supersterke resultater. Spesielt må det fremheves at hun gikk 3000m
på 4.22. Før dette hadde hun prikket inn bestenoteringer på 1000m og
på 1500m. Fredrik tangerte 500m-rekorden og satte bestenoteringer på
1000, 1500 og 3000 samt et par sammenlagt. Alle løpene hans var
førsteklasses, men jeg vil nok trekke frem 3000 som sterkest da han
er første 16-åring under 4 minutter med 3,57. På 1000 og 1500 ble
det 1.13,6 og 1,52,6. Julie (Rauan) satte også bestenotering for
jenter 15 med 4.34.8 og føyde seg flott inn i rekken av flotte
prestasjoner. Den med størst fremgang må vel sies å være unge,
håpefulle Mads Haugen eller ”Machaugen” som han kalles. Gutten har
gått 2-3 år på skøyter og gikk 1.18 og 2.01 samt 4.18. Utrolig
sterkt! Totalt ble det 9-10 rekorder og mange flotte resultater som
vi skal bygge videre på.
Da søndagen var bortimot slutt vendte vi nesa
hjemover og satte oss på direkte flyet til London. Der ventet et
lite kaos og noen svært vennliginnstilte SAS medarbeidere som servet
oss på en flott måte. Etter litt venting og litt mer løping rakk vi
avgangen bare 2 timer forsinket.
Jeg vil takke alle løperne for en flott tur. De
har vært fenomenale alle sammen og en utrolig flott gjeng å være på
tur med. Undertegnede er utrolig stolt over å kunne vise frem en
flott gjeng med ungdommer som viser en slik glede og entusiasme
rundt det de driver med. Til alle dere som lurer på om det er verdt
å reise så langt for å trene og bruke så mye penger på det så er
mitt svar et rungende ja. Det er bare å reise og nyt hvert eneste
minutt dere er på isen for jeg har vanskelig å forestille meg at det
kan det være bedre noe annet sted. Jeg vil også benytte anledningen
til å takke Harald som har gjort en enormt flott jobb for utøverne
og meg selv. Han har stått på døgnet rundt med matlaging, filming av
trening, massering og organisering. Uten han vil vi stått der som en
gjeng ”sopper på tur” helt uten kontroll på noen ting!
|