Skøyterevolusjonen i 1963

Sesongene 1961 og 1962 var preget av stagnasjon i skøytesporten i Norge. Vi fikk beskjedne plasseringer i de internasjonale mesterskap. At vi disse år fikk mestere som Robert Merkulov og Henk van der Grift, kan tyde på stagnasjon også for de andre nasjonene.

Under VM i Moskva hadde Knut Johannesen gått helt i kjelleren på 5000 meter. Men svaret han hadde fått var for så vidt positivt, tiden 8.04.4 var god, den holdt til 3. plass på distansen i VM, bare 1.2 sekunder bak vinneren Ivar Nilsson. Prestasjonen kunne gi grunn til å satse videre, likevel var Knut usikker.

Stein Johnsons nye tankegods fenget i skøytekretsene. Trenerutvalget i skøyteforbundet, Harry Haraldsen, Finn Hodt, Tor Berg, Asbjørn Wold og Tormod Moum er positive. Det samme er formannen i hurtigløpskomiteen Einar Bjørklund. 15.mars 1962 ansettes Stein Johnson som trener av Norges skøyteforbund. Og alt den 11. april går det ut brev til de 13 beste skøyteløperne i Norge..

Den 28.april møter så Stein Johnson løperne på Helsfyr hotell i Oslo. Dette kan vi sette som dato for starten på skøyterevolusjonen i Norge. Erfarne løpere som Knut Johannesen og Torstein Seiersten er med. Men også ynglinger som 17-åringen Per Ivar Moe er der.

Stein legger først frem en problemstilling: Hvorfor kommer melkesyra når vi har gått noen runder? Deretter går han på tavla og legger frem en teori om hvorfor dette skjer. Dernest skisserer han en metode for å omgå problemet, unngå melkesyra, eller i alle fall utsette utslagene av den lengst mulig ut i et løp. Det blir dermed opp til løperne selv å utprøve dette. For å oppnå dette, sier idrettskonsulenten, må vi trene slik og slik. Måten Stein Johnson inkluderer løperne i dette gjør at de selv får et eierforhold til dette prosjektet og metodene som skal prøves ut.

Løperne testes også oppe på Ekeberg skole. Testresultatene er ikke bare oppløftende. Men løperne er positive til et nytt opplegg. De er villige til å underkaste seg de nye og beinharde treningsmetodene. Stein Johnson har fått er godt materiale og arbeide med. Veteraner som Knut Johannesen er villig med, de gjør seg ikke vanskelige på noen måte. Og etter å ha hørt foredraget til Stein Johnson i april 1962 har Knut følgende melding: ”Jeg har lært mer på disse timer enn gjennom 10 års erfaring.” Uten Stein Johnson, tyder mye på at Kuppern hadde lagt opp.

Kunnskapskilder
Vi skal nå gjøre et langt sprang bort fra skøyteløpere og skøyteis. Vi reiser til den andre siden av kloden. Her fantes en mann som jeg antar Stein Johnson hentet kunnskap og inspirasjon fra, siden det er grunn til å tro at han satt med en fullstendig oversikt over hva som rørte seg internasjonalt av treningsprinsipper.

Arthur Lydiard (1917 – 2004), født i Auckland på New Zealand. Han løp og trente selv, blant annet på maraton. Han løp mye i fjellene rundt Auckland. Han hadde ingen universitetsutdannelse, men eksperimenterte med treningen og fant selv ut et konsept. Han begynte som trener og i årene 1951 – 1953 startet han å trene Murray Halberg og Barry Magee. Rundt 1955 hadde han sitt treningskonsept og filosofi ferdig utviklet.

Han visste da hvordan de ulike ingrediensene i treningen skulle komponeres og settes sammen. Viktige ingredienser var:

1. Mengdetrening
2. Løp i fjellene.
3. Intervalltrening på bane.
4. Sprinttrening.
5. Spissing av formen = kunne nå formtoppen til rett tid.

Det heter at Lydiard hadde en enkel og endefram måte å være på. Han hadde et stort karisma og god evne til å påvirke. Dette hadde en gunstig psykologisk effekt. Han kunne for eksempel si: Du har anlegg for løpingen, du kan bli olympisk mester! Han hadde en egen evne til å inspirere og motivere.

En fundamental premiss i treningen var at også mellomdistanseløpere (800 og 1500 meter) måtte trene som om de forberedte seg for maraton. Gjennom denne grunnleggende mengdetreningen ble hjerte og lungesystem styrket, blodmengden øker og systemet av blodårer, kappilarene, utvikles. Under denne treningen er det overskudd på oksygen i kroppen. På denne måten vil en senere tåle den store farten som kreves på 800/1500 meter, der det blir underskudd på oksygen i kroppen. Denne mengdetreningen er grunnlaget for all videre trening og fundamental for å bli sterkere.

Et punkt ville ikke Lydiard fravike: 800 meterløpere, som for eksempel Peter Snell, måtte løpe 100 miles (160 km) pr. uke i mengdetreningsperioden. Denne komponenten i treningen var trolig hemmeligheten bak Lydiards suksess med så mange mellom- og langdistanseløpere. Resultatene han nådde taler for seg. På bildet ser vi Lydiard (t.v.) sammen med Snell.

Det var under OL i 1960 at fruktene av denne treningen kunne høstes. Da vant Peter Snell 800 meter, Murray Halberg vant 5000 meter og Barry Magee fikk bronse i maraton. Fire år etter vant igjen Snell, denne gangen både 800 og 1500 meter. John Davies fikk bronse på 1500 meter. I 1962 satte Snell verdensrekord på 800 meter. Senere blir det verdensrekorder på både 1000 meter og 1 engelsk mil. En annen av Lidyards gutter, Bill Baillie, satte verdensrekorder på 20 km og 1 times løp.

Senere er Lydiard trener både i Mexico og i Finland. Her la han grunnlaget for løpere som Pekka Vasala og Lasse Virén. I alt kan vi spore 9 olympiske gullmedaljer som følge av Lydiards virke.

Lydiard var alltid åpen, hans prinsipper har blitt offentliggjort og publisert til bruk for alle som har ønsket det. De er blitt anvendt ikke bare i friidrett, men i rugby, sykling, padling og fotball m.m.

Lydiard stod for en helhetlig treningsfilosofi. Han gav oppskiftene på selve treningen, treningsfasene, restitueringen, ernæringen, tilskudd av vitaminer, ja helt ned til snøring og knytting av lissene i jogge/piggskoene.

Jeg synes at vi kan finne igjen noen av prinsippene, noe av denne filosofien hos Stein Johnson, for eksempel i boka ”Veien til topps” fra 1965. Stein Johnson leste og fulgte med i alt som skjedde innen friidretten. Han hentet impulser og fikk selv nye ideer. Så bearbeidet han ”råstoffet”, tilsatte sine egne ingredienser, slik at dette ble nyskapende. Han kopierte ingen, men bygde videre på den kunnskap som fantes. All forskning og vitenskapelige tilnærminger rører ikke til denne dag ved de hovedgrepene som Stein Johnson tok. Skal vi være dristige, la tankene fly og gjette på at spirene til den norske skøyterevolusjonen kan finnes i de bratte åssidene rundt byen Auckland på New Zealand i midten av 1950 – årene.

Hva sier Per Ivar Moe?
Dette sier vår tidligere storløper på skøyter, verdensmester i 1965, den 15.mai 2007:
”Vi er opplagt ved en sentral kilde her. Jeg var selv klar over Lydiard, men diskuterte ikke dette konkret med Stein. Men jeg er sikker på at Stein tok med seg dette videre og bygde på prinsippene fra friidretten, som var kommet meget langt.”

Videre sier han: ”Melkesyre dannes som en erstatning for oksygen som ikke kommer frem. Ved mengdetrening åpnes flere kapillarnett, dvs. det dannes flere blodårer. Med andre ord, ”rørsystemet”, som frakter oksygenet blir utvidet, dermed blir det ikke kødannelse av oksygen pga. liten kapasitet i blodåresystemet. Denne kapasitetsøkningen er med andre ord den sentrale løsningen. Det dannes ikke melkesyre som erstatning for oksygenet som ikke kommer frem, fordi oksygenet kommer frem pga. økt kapillarnett.”

Videre er resonnementet: ”Ved økning av blodåresystemet kan man øke farten. Mer oksygen kan gå gjennom uten å bli stoppet av for liten ”rørkapasitet”. Oksygenet får den naturlige reaksjon med glukosen i cellene som omdannes til energi. Ved riktig oppvarming og dosering kommer i tillegg fettet i kroppen med i prosessen, da er det bare å kjøre på. Dette er ”kongeveien” for å kunne yte maksimalt og holde farten, fordi kapasiteten er uendelig.”

Endelig: ”De andre treningsstrategiske faktorene kommer inn, slik som tempo, teknikk, det psykologiske m.m. Dette må settes sammen i en optimal miks.”

Per Ivar Moe er i dag 62 år. Han utdannet seg til siviløkonom etter skøytekarrieren og har fulgt norsk næringsliv i ulike stillinger de siste 30 år. Til daglig assisterende banksjef i Nordea i et ruvende bygg ved Majorstua i Oslo. Det er 42 år siden han ble verdensmester. Men han virker like vital, like ivrig, noe slikt som alder kan ikke spores i denne mannen. Og som kjent er han en av de ”udødelige”, en som aldri blir glemt for sine bravader på Bislett og andre arenaer i 1960-årene. Rett som det er, blir han stoppet av tilfeldige når han går på gaten, folk som gjerne vil takke for de store opplevelser fra den gangen. Noe den tidligere verdensmester setter meget stor pris på. Det oppsiktsvekkende ved Per Ivars karriere er alt han oppnådde i så ung alder. Han kom på landslaget som 17-åring våren 1962! Nettopp som Stein Johnson trådte inn på arenaen og førte skøytesporten inn i den moderne tid. Som 18-åring ble Per Ivar nummer 3 i EM og nummer 4 i VM. Som 19-åring blir han norgesmester, får sølv på 5000 meter i OL, og ny bronsemedalje i EM. Så i 1965, som 20-åring, setter han kronen på verket ved først å bli nummer 2 i EM, før han den 13.-14.februar blir Norges første verdensmester på Bislett (bildet)!

Han er meget opptatt av det Stein Johnson og ”revolusjonens menn” fra tidlig 60 – tall arbeidet med. Ja ikke bare det, han er levende interessert i å kunne forklare hva treningen og virksomheten bestod i. Han forklarer prinsippene enkelt og logisk, slik at også en som ikke har greie på trening kan forstå det.

”Min vurdering,” sier han, ”er at uansett hva man gjorde av treningsformer, hvis mengdetreningen ikke var på plass, ble man aldri toppløper. Noen trente for hardt, alt ble tempo. De trente ”hodeløst” og ble forvirret når det ikke fungerte godt nok i mesterskapene. Det var her Stein Johnson introduserte fysikk/psykologi i forholdet 50/50. Det mentale var uhyre viktig.”

”Det er et spørsmål, også under treningen, å ”simulere” krig, for å kunne hente ut det ekstraordinære i konkurransesituasjonen. Jeg lyktes svært godt på dette punkt.”

”Jeg befant meg i et magnetfelt,” sier Per Ivar. ”Mellom Stein på den ene siden og Knut ”Kuppern” Johannesen på den andre. Stein som den store tenker og Knut med all sin erfaring. Jeg var i en ønskeposisjon, og jeg var den bevisst. Stein sa ofte at trening er mer kunst enn grovarbeid.”

Jeg tror de tre herrer vi nå nevner, kan sies å stå for ulike ting, som så smeltet sammen og gav de store resultatene. Stein, den store tenker og analytiker, Knut med sin uvanlig lange og brede erfaring og Per Ivar med sitt uredde, ungdommelige pågangsmot. Til sammen ble dette til et kvantesprang, til skøyterevolusjonen som startet i Norge og snart ble gjentatt av de andre store skøytenasjoner.

Litt mer om Stein Johnson
I dag er Stein Johnson 85 år, men lever i beste velgående. I de seinere år er han hedret med flere utmerkelser. Både Kongens fortjenestemedalje i gull og Egebergs ærespris (bildet) m.m. Han er født i Bergen i 1922. Etter krigen dro så den 24 år gamle bergenseren til Oslo. Der blir det idrettsutdanning i regi av forsvaret. Dessuten kom han med i idrettsklubben Tjalve. Treningen der gir snart store resultater. Eller hva skal vi si om 7 meter i lengde og 14 meter i tresteg. Han kunne sikkert blitt en førsteklases tikjemper. I stedet skal diskos bli spesialøvelsen. Under EM på Bislett i 1946 blir Stein Johnson nummer 5. I de olympiske leker i London 1948 kommer han til finalen og blir nummer 8. Under EM i Brussel i 1950 kommer hans beste prestasjon, det blir 4 plass. Sin internasjonale og aktive karriere avsluttes under OL i Helsingfors i 1952, men da blir det ikke finaleplass.

Etter hvert blir Stein Johnson idrettskonsulent i Oslo kommune. Dette var en heltidsjobb. Likevel skal han snart utføre store treneroppgaver på fritiden. Ja ikke bare det, han skal bli en legende. En gang fikk han spørsmålet, hva er det som har gjort deg til en så god trener?
 
Svar: ”Kunnskap er viktig. Du må lese og følge med. Og så må du tørre å utprøve de ideene du får gjennom den kunnskapen du tilegner deg. Du må også lytte mye til de du arbeider med. Lære dem å kjenne. Noen kalte meg idrettspsykolog, og det ligger vel noe der?”

I dag høres det sikkert merkelig ut, men Stein Johnson jobbet med toppidrettsfolk i opptil 5 ulike forbund samtidig. Og samtidig var han tilsatt i full stilling som idrettskonsulent i fylkeskommunen. Han blir spurt om hvordan han fikk tid til alt sammen.
 
Svar: ”I dag lurer jeg litt på det selv også, men i de hektiske årene kom liksom treningsprogrammene trillende av seg selv, fra hodet, ned i fingertuppene og ut på ark i skrivemaskinen. Jeg opplevde det som veldig lett, nesten som åpenbaringer, og jeg tror det må ha vært kunnskapsgrunnlaget i bunnen som gjorde det så lett.

Så blir han spurt om han lette etter spesielle egenskaper hos topputøverne som han trente?
 
Til dette sier han: ”Nei, i grunnen ikke. Men jeg måtte føle at de virkelig ville noe. Fra min side handlet det nok mer om hva jeg følte om utøvernes innerste vilje enn hva han gjorde og hva han sa.”

Helt frem til 1991 var Stein Johnson ansatt som fylkesidrettskonsulent i Oslo. De mange trenerjobbene var noe han gjorde ”på si” om kveldene og i helgene. Og tro ikke at det var toppidretten han egentlig satte høyest. ”Det var barne- og ungdomsidretten som gav meg de største opplevelsene,” sier han. ”Vi arrangerte sommerleirer for 200 deltakere hver uke i Nannestad. Dette var fantastiske opplevelser.”

”Jeg fikk alltid treningsprogrammene fra Stein skrevet ned på ryddige små ark,” forteller Knut Johannesen. ”Og nederst på arket stod det alltid: Dette er veiledende...”

Hva var Stein Johnsons suksessfaktorer?
Hovedproblem: Melkesyreproblematikken. Hvorledes unngå melkesyre på 1500 m, 5000 m og 10 000 m?

Man legger deretter strategiene for å løse, omgå, unngå dette problemet. Treningen inndeles i ulike faser.

• Strategi 1: Mengdetrening. Dette var selve ”grunnmuren” i treningen (for å øke kapillarnettet, økt oksygentransport).
• Strategi 2: Tempotrening. (Doseringer med maks. belastning).
• Strategi 3: Sprint/muskeleksplosjon. (Max. kraftutfoldelse på kort tid).
• Strategi 4: Vekttrening. (Styrketrening, både mange repetisjoner og maks. eksplosjon).
• Strategi 5: Skøyteimitasjon for strategi 1,2 og 3.
• Strategi 6: Gymnastikk. (Mykhet, bevegelighet).

Treningsprogrammet gjennom året så slik ut:

Utgangspunktet i dette er altså 2 treningsformer: 1. Mengdetrening (aerobisk trening) og 2. tempotrening (anaerobisk trening). Mengdetreningen er grunnmuren i treningsarbeidet. Den utvikler nye blodårer, kappilarer, i musklene. Når mengdetreningen har utviklet kappilarnettet, kan muskulaturen absorbere mer oksygen. Men mengdetreningen er ikke nok. Når kroppen blir presset utover en likevektssituasjon, (som er den tilstand hvor man puster inn, transporterer og forbruker oksygen uten problemer), da blir treningen anaerobisk. Dette skjer både under tempotrening og i konkurranser. Tempotreningen utvikler kroppens kapasitet til å motstå oksygengjeld ved å forskyve tretthetsgrensen gradvis, stimulere kroppens stoffskifte, som er nødvendig for å kompensere for mangel på oksygen siden kroppen ikke har nok kappilarnett. Den anaerobe treningen skal først benyttes når den aerobiske trening har bygget ut kappilarnettet. Den anaerobiske treningen skal være ekstrem i en begrenset tidsperiode, 5-6 uker, for å utvikle høy anaerobisk kapasitet. Det kan være skadelig å drive denne treningen over lengre tid enn dette.
Ved mengdetreningen, den aerobe trening, vil hjertet vokse og øke sin kapasitet. Den pumper mer blod ved hvert slag og kan pumpe raskere. Ved hvile pumper hjertet 4 liter pr. minutt. Denne kapasiteten kan utvides 8-10 ganger!

Av andre faktorer, er de psykologiske faktorer overmåte viktige. Dette går på spenningsmestring før start, man må evne og simulere verdensmesterskap på trening, eller sagt på en annen måte, trene på en krigssituasjon i fredstid. Stein Johnson sa det slik: ”Hvis spenningen ikke er der, vil det ikke være grunnlag for topp idrettsprestasjoner.” Han mente at denne spenningen utgjør 50% av hele prestasjonen. I denne sammenhengen brukte han mange eksempler fra krigen. Tilfeldighetene gjorde at Per Ivar Moe etter sin skøytekarriere ble kjent med flere av dem som gjorde enn betydelig innsats under siste verdenskrig. Her har han fått bekreftet hvor mye det mentale og psykologiske har for å kunne overleve under ekstreme situasjoner. Stein var opptatt av at disse psykologiske reservene kunne hentes ut også på idrettsbanen. ”Spenningene bygges opp frem mot konkurransen,” sa Stein. ”Helt til man står på startstreken, da er det som å være i krigen, da kan man enten kjempe eller gi opp.”

Her kommer Per Ivar Moe inn på Kristian Ottosen (bildet). Skøyteverdensmesteren ble kjent med Ottosen lenge etter krigen, og de ble nære venner. Han sier han har lært mye av denne mannen. Og han har fått bekreftet at de metoder han anvendte under trening var riktige. Kristian Ottosen ble etter krigen, blant mye annet, direktør for studentsamskipnaden i Oslo og leder for ”Ottosen – komiteen” for utdanning. Under krigen kom han rett inn i begivenhetenes malstrøm alt 9.april 1940, som 19 – åring. Først gjennom illegalt arbeid i Bergen, frem til arrestasjon, tortur og deportasjon til de verste fangeleirene i Tyskland. Han ble såkalt NN – fange (Nacht und Nebel). Disse skulle utsettes for så kummerlige forhold, sult, hardt og ensformig arbeid, dårlige brakker, lite søvn osv., at de skulle bukke under og dø. Det var nettopp i disse ekstreme og farlige situasjonene at de siste reservene i mennesket måtte hentes frem. Den gangen for å berge livet, overleve. Gjennom å mobilisere de siste reserver, og også ved å danne grupper, hjelpe hverandre osv. kom noen gjennom dette nær sagt uvirkelige helvete. Kristian Ottesen var av dem som kom levende hjem, men ikke uten alvorlige helseskader, blant annet tuberkulose. Senere skrev han historiske bøker av uvurderlig verdi om forholdene i konsentrasjonsleirene.
 
Først i 2005, kort før sin død, skrev han en selvbiografisk bok, ”Motstand, fangenskap, frihet”. En annen krigshelt som Per Ivar Moe fikk kontakt med, var RAF - flygeren Per Bergsland. Han ble skutt ned over Tyskland under krigen. Gjennom en eventyrlig flukt og på mirakuløst vis, kommer han seg som en av få ut igjen av Nazi-Tyskland. Paul Brickhill har skrevet boka ”The great escape” om denne dramatiske flukten. Historien er også filmet og er en klassiker, hyppig vist på TV. Igjen er det snakk om å tøye kroppens fysiske og psykiske ressurser til det maksimale. Greier man noe av det samme under trening og idrettskonkurranser, kan det gi suksess.

Skøyteguttene i 1962/63 hadde samlinger hver 6 uke med testing, løpende dialog, diskusjon for å forstå effekten av treningsformene, skape ny innsikt og forståelse. Og ikke minst, for sammensveising av guttene til et lag, til et team. Samholdet var meget viktig.

Analysene førte frem til en optimal miks av strategi – elementene. ”Treningskoden” ble i hovedsak løst og skøyterevolusjonen i 1963 – 1965 var et faktum.

Etter Stein Johnson
Utviklingen gikk videre etter at Stein Johnson sluttet som skøytetrener. I 1969/1970 tok Ard Schenk et sprang fremover. Her bør vi rette oppmerksomheten mot strategi 5, skøyteimitasjon. Schenk greide her å treffe de rette muskelgruppene bedre. De musklene han skulle bruke under skøyteløpene ble sterkere.
 
Videre reiste trener Dianne Holum hjem fra Nederland og begynner å trene er kar som heter Eric Heiden. Disse to løftet skøytesporten enda et hakk fremover. I perioden 1977 – 1980 gjorde Heiden rent bord internasjonalt. Hva var suksessfaktorene hos Heiden? La oss se på 5 ulike strategier i Heidens treningsprogram.

1. Fartslek. (En kombinasjon av løp – skøyteimitasjon og litt statisk trening)
2. Utholdenhetstrening
3. Intervalltrening
4. Imitasjonstrening
5. Imitasjon/statisk trening.

En treningsuke i mai kunne se slik ut:

Legg merke til at utholdenhetstrening finnes på 3 av ukedagene. Samme strategi som Stein Johnson sikkert ville valgt. Imitasjon tillegges større vekt. Dette for å treffe/trene opp muskelgruppene som kreves spesifikt i skøyteløp. En annen viktig ingrediens i treningen kunne være gymnastikk som la stor vekt på mykhet og smidighet. Og ting som kosthold og væskeinntak var blitt bedre. Og selvsagt, på tiden for Schenk og Heiden var idrett blitt heltidsbeskjeftigelse. Man kunne legge inn to treningsøkter om dagen osv. Og etter Schenk og Heiden har utviklingen fortsatt, vi kan si fra Johan Olav Koss til Sven Kramer….

Til slutt kan vi spekulere på hvorfor Jonny Nilsson kom så fort på høyde med nordmennene vinteren 1963. Svaret er trolig at Jonny brukte forholdsvis mye imitasjonsøvelser I sitt treningsarbeid, som han tjente mye på og klarte på en utrolig måte å komme på høyden allerede i 1963 i VM. Der var han trolig flinkere enn nordmennene. Ellers var jo Stein Johnson åpen, hadde ingen hemmeligheter, diskuterte ideene helt fritt. Og de ble grundig studert av utlendingene. Dette gjorde at Nederland og Sovjetunionen hadde utlignet mye av forspranget i 1964/65.

Mye i Stein Johnsons strategi og filosofi var riktig, og kan brukes den dag i dag. Men, sier Per Ivar Moe: ”Vi gjorde ting på barmark, som ikke ga 100% overføringsverdi på isen. "Koden" eller løsningen hadde vært om "mengdetreningen " i større grad, vår/sommer/høst på barmark, hadde skjedd gjennom "skøyteimitasjon" eller "lavgang", som traff de muskelgrupper som man bruker på isen. Løpingen utviklet hjerte/lunger, men "flaskehalsen" var som nevnt at kappilarnettet i lårmuskulaturen ikke var tilsvarende utviklet. På dette punktet var vi ikke analytiske nok.”

Revolusjonens menn
Både Stein Johnson og de andre sentrale aktørene fra de store begivenheter i 1963 lever og har det bra. Knut ”Kuppern” Johannesen, som fikk en ny vår og ble olympisk mester og verdensmester i 1964, er i dag 73 år. Han er pensjonert tømrermester og bensinfohandler. Han satte flere nye verdensrekorder i 1963. Og han holder seg fortsatt i god form, går fortsatt på skøyter. Sittende i solveggen hjemme i Ulsrudveien i begynnelsen av mai 2007 sier han: ”Jeg gjør fortsatt de samme øvelsene som i 1963!” Denne mannen investerer i helse!
 
Nils Aaness er i dag 71 år, pensjonert bygningsingeniør og bosatt ved Arendal. Han ble europamester på Nya Ullevi i 1963. Som førstemann underskred han Sjilkovs verdensrekord på 5000 meter under Sovjetlandskampen i 1963. Før sesongen i 1964 ble han dessverre overtrent. I dag går han fortsatt på skøyter.
 
Magne Thomassen er fortsatt bankmann i Trondheim. Han er 66 år gammel. Han ble aldri internasjonal mester. Men han fikk sølvmedalje i OL og to sølv i VM, dessuten bronsemedalje i både EM og sprint-VM. Han satte verdensrekord på 1500 meter med 2.02.5 og toppet da en kort stund Adelskalenderen.
 
Fred Anton Maier er i dag 68 år og pensjonist. Før det arbeidet han i studentsamskipnaden i Vestfold. Som Magne Thomassen hadde han sin store sesong i 1968. Da ble han både europamester, verdensmester og olympisk mester (5000 meter). I alt ble det 4 olympiske medaljer. I alt satte han 11 verdensrekorder. Den første var på 5000 meter i mars 1965. 6.februar 1966 slettet han Jonny Nilssons verdensrekord på 10 000 meter fra Karuizawa.
 
Per Ivar Moe er yngstemann med sine 62 år. Hans idrettslige bravader er omtalt foran. ”I dag har vi et næringsliv i kontinuerlig utvikling både organisatorisk og teknologisk, og det er her erfaringene med skøyterevolusjonen er interessant,” sier Per Ivar Moe. ”For denne revolusjonen satte i gang noe nytt på en systematisk måte. Det er i og for seg ikke interessant å snakke om gamle dager, men det er de forutsetningene og mekanismer som inntrer, ikke minst i prosessen med mange mennesker involvert, som er interessant.” Og Per Ivar Moe har tatt med seg dette ”tankegods” blant annet med å overføre arbeidsprinsipper som læres under trening og konkurranser, til arbeidslivet. På spørsmål våren 2007 om det var noe som kunne vært gjort bedre i årene 1963-65 svarer han: ”Vi var de første innen vinteridretten som trente vitenskapelig. Vi kunne muligens vært bedre på dette med ernæring. Gjennom å spise mer grønnsaker og innta mer væske.” ”Mitt beste løp”, sier han, ”var 5000 meteren under NM i 1964. I det løpet merket jeg ikke melkesyra i det hele tatt.” Tiden den gangen ble 7.41.5. Han brøt Kupperns lange seiersrekke i NM og avløste også Knut i toppen av Adelskalenderen.

Ikke bare skøyter
Vi er ikke ferdige med Stein Johnson, vi har ikke ytt mannen rettferdighet, før vi har nevnt hva han utrettet på topplan i andre idretter. For det er ikke lite. Ja kanskje mer enn mange vet om. I 1968 stod han bak den legendariske kajakkfireren som vant gull i Mexico City under olympiaden der i 1968. Bak årene satt Egil Søby, Steinar Amundsen, Tore Berger og Jan Johansen. Senere ble disse guttene europamestre i 1969 og verdensmestre i 1970. Karrieren avsluttes med bronse i München i 1972. Så er det syklistene. Ved nevnte München – OL, vinner Knut Knudsen gull i 4000 meter forfølgelsesritt på bane. Treneren heter Stein Johnson! Året etter blir Knut Knudsen verdensmeter i samme øvelse. Og Stein Johnson fortsatte å trene syklistene og gi dem råd. 12 år senere, i OL i Los Angeles 1984, vinner Dag Otto Lauritzen bronse i landeveisritt. Både Knut Knudsen og Dag Otto Lauritzen gjør også store karrierer som proffsyklister. Til slutt må vi nevne en helt annen idrett, skiskyting. Her har Eirik Kvalfoss vunnet VM – gull og ikke minst OL-gull i 1984. Men deretter stagnerer han. Til slutt tyr han til mirakeltrener Stein Johnson. Dette viser seg som redningen, Eirik Kvalfoss kommer tilbake og blir verdensmester på 20 km i 1989.
 
Stein Johnsons metoder viste sin berettigelse gjennom de resultatene han oppnådde med ”revolusjonens menn”. Gjennom hans virke kan vi telle 7 internasjonale gullmedaljer på skøyter og 6 gullmedaljer i andre idretter, samt et drøss medaljer av andre valører. Dette gir til sammen 13 gullmedaljer i europamesterskap, verdensmesterskap, og olympiske leker.
 
Toppen på hans karriere måtte være EM på skøyter i 1963 da Norge tok de 4 første plassene, og 5000 meter i OL 1964 da Norge tok alle medaljene. Og nettopp i disse dager er det 45 år siden revolusjonen begynte...

Og som sagt: Det meste står seg etter 40 år med idrettsforskning.

Dette er guttene som smadret Sovjet i skøyterevolusjonen i landskampen på Bislet 26/27 januar 1963, med personlige rekorder da karrieren var over.

Magne Thomassen la opp etter 1972-sesongen.
Fred Anton Maier la opp etter 1970-sesongen.
Per Ivar Moe la opp etter 1966-sesongen.
Nils Aaness la opp etter 1965-sesongen.
Knut Johannesen og Torstein Seiersten la opp etter 1964-sesongen.

Kildestoff:
Muntlig og skriftlig materiale fra Per Ivar Moe.
Knut Johannesen: På´n igjen (1964) + muntlig fra Knut.
Stein Johnson: Veien til topps. (1965)
Finn Stoveland: Mannen bak medaljene (2005)
Arthur Lydiard: Athletic training - foredrag fra 1999.
Kristian Ottosen: Motstand, fangenskap, frihet. (2005)

En stor takk til Per Ivar Moe og Knut Johannesen for stoff og veiledning til denne artikkelen.

Bildet av Stein Johnson med Egebergs Ærespris er tatt av Lars Erik Skrefsrud/SCANPIX