Jan Egil Storholt 60 år

Av Alf Tore Aronsen  |  2009-02-13

Det var ikke alt som var bra i Norge da undertegnede gikk fra barn til tenåring, men det var én ting som gledet meg og andre nordmann på 70 tallet og begynnelsen av 80 tallet: Vi hadde en fryktinngytende skøytekvartett som kjempet om gull og grønne laurbær på skøytebanen. Alle hadde de et etternavn som begynte på bokstaven S, og den 13. februar blir den nest eldste av S-ene, Jan Egil Storholt, 60 år.
 
Fra gull i junior-NM til nær-døden-opplevelse
Jan Egil Storholt kunne ha vært en av de mange lovende idrettsutøvere som omkommer i alt for ung alder, men heldigvis fikk ikke gruveulykken hjemme på Løkken i Sør Trøndelag, i juni 1970, et dødelig utfall. Etter at Storholt vant junior-NM i Tønsberg i 1969, samme år som den bare 7 måneder eldre Dag Fornæss ble trippelmester på skøyter, skulle bare Storholt gjøre seg ferdig med Luftkrigsskolen og tjene seg litt penger i en gruve på Løkken, før han fortsatte på veien mot en internasjonal skøytetittel, men da gruven eksploderte rundt ham på midtsommerdagen i 1970, trodde han og Orkanger sykehus at skøytekarrieren var lagt i grus.

Veien tilbake
Da Storholt hadde konsentrert seg om rehabilitering i et halvt år, var tiden moden for å prøve ut teorien fra Orkanger sykehus. Det var en lettet Storholt som kunne konstatere at teorien ikke holdt vann. Storholt bestemte seg for å ta igjen det forsømte. Han flyttet til Oslo sommeren 1971, men klarte heldigvis ikke å kvalifisere seg til OL i Sapporo i 1972. Når jeg sier heldigvis, er det fordi gode resultater i Sapporo kunne ført til at han hadde meldt seg inn i den nye proffligaen, og dermed vært uaktuell for 1500 meteren i OL i Innsbruck i 1976, som nå etter hvert ble det store målet for Storholt.
 
En minneverdig 27-årsdag
Jeg glømmer aldri fredag den 13. februar 1976. Det var en nydelig vinterdag i Tromsø og jeg satt som på nåler i klasserommet og så for meg at dagen kunne bli perfekt bare jeg kunne komme meg hjem til fjernsynsapparatet. Så snart min lærerinne ønsket oss god helg, løp jeg hjem fra skolen for å finne ut hvordan det hadde gått på 1500 meter for menn i Innsbruck-OL. Min storebror møtte meg på utsiden av huset med den nyheten jeg hadde håpet på: - Han Storholt vant! De legendariske fjernsynsbildene fra et kamera på vekslingssiden, av Jan Egil Storholt og Sovjets Juri Kondakov som på oppløpsiden kjempet mot hverandre og nederlandske Hans Van Heldens ledertid, er en av de sterkeste fjernsynsminnene fra 70-tallet.

Hadde det bare ikke vært for denne Heiden
At idrett kan føre til skuffelse, er en kjent sak, men jeg tror aldri jeg har opplevd at hele familien Aronsen har reagert med like stor depresjon på et idrettsresultat, som vi gjorde da Eric Heiden tok sitt første allround VM i 1977 på bekostning av vår favoritt Storholt.
Det vil si, jeg tror nok min avdøde far ble mest skuffet. Da Heiden ikke sprakk på 10000 meteren, som vi hadde håpet på, gikk min far inn på soverommet, satte seg ned på sengen med dagen-derpå-hodet under armene og utbrøt: - Den der helvetes amerikaner'n! Sitat slutt.
 
For etter VM-skuffelsene på Bislett i 1975 og i Heerenveen i 1976, hadde vi etter at Storholt ble Europamester i Larvik i 1977, vært ganske trygg på at det nå skulle bli en norsk verdensmester ved navn Storholt. Men så var det altså denne jyplingen fra USA, på bare 18 år, 7 måneder og 30 dager, tidenes yngste verdensmester på skøyter, som trakk det lengste strået.Dette skulle dessverre vise seg å bli den siste reelle muligheten Storholt hadde på å ta et VM-gull i Heiden-perioden. I 1978 vant Heiden de 3 første distansene og i 1979 måtte Storholt konstatere at det ble sølv i VM for tredje gang på rad, da Heiden ble den mest suverene verdensmester siden det nåværende poengsystemet ble innført i 1928. Heiden vant alle 4 distansene med til sammen bemerkelsesverdige 4,832 tidspoeng.

Opptur i Alma Ata
Etter sølvet i Heerenveen i 1977 var det behov for en norsk opptur, og den kom så til de grader i Alma Ata den 19. og 20. mars samme året. Storholt perset på alle distanser, satte verdensrekord på 1500 meter med 1.55,18 og sammenlagt med 163,221.
 
Europamester i Deventer før siste distanse
Storholt deltok i sitt første internasjonale mesterskap i 1973, under VM i Deventer.
Han var allerede da så bra at han vant bronse på 1500 meteren, men ingen sammenlagttrussel. Seks år senere var han tilbake i Deventer. Nå var det for å ta sin andre EM-tittel. På samme måte som i EM i Larvik to år tidligere, vant han begge distansene på lørdagen, men i Deventer 1979 var han fortsatt sulten da søndagens 1500 meter tok til. Storholt ble dermed den første norske løper som tok en internasjonal allroundtittel etter å ha vunnet de 3 første distansene, siden Falken-kamerat Hjalmar Andersen vant EM i 1950.

Da S-ene tok pallen og kom til Tromsø
Den hittil siste gangen med en helnorsk seierspall etter et internasjonalt skøytemesterskap, kom i Amund Sjøbrends store år, 1981, som også ble det siste året med de 3 gjenværende S-ene. Stensen hadde lagt opp etter VM i 1978.
 
En uke etter VM på Bislett, kom verdensmester Sjøbrend, sølvvinner Stenshjemmet
og bronsevinner Storholt til Tromsø og en godt besøkt Templarheimen stadion.
Jeg var en av de 4000 tilskuerne og 28 år senere er det en delt glede å informere bursdagsbarnet om at hans 7.20,7 fra den 20. februar 1981, fortsatt er den raskeste 5000 meter i Tromsøs historie. På den ene siden viser dette at skøyteidretten i Tromsø og resten av Norge ikke har fått den støtten den fortjener fra personer med politisk og økonomisk makt, men samtidig viser den 28 år gamle rekorden at Jan Egil Storholt utvilsomt var en stor skøyteløper som fortjener heder på sin 60 årsdag.

Vi løfter vårt glass i takknemlighet for Jan Egil Storholt!