– Jeg skal slå deg!

Søndag 20. november: Klar for første isøkt sesongen 2005/06!

Lørdag og stevne som vanlig på Leangen. Formen har vært bra lenge, men den siste tida har jeg følt meg sliten. Mye trening samt omfattende prøver på skolen var nok forklaringen på formsvikten.

Stemninga var som vanlig god i garderoben. Været var strålende, så jeg stussa litt over situasjonen, selv om alt lå til rette for et godt stevne. Var det makkeren jeg stussa over eller var det noe annet? Ukjent motstander for meg, et helt nytt bekjentskap. At jeg skulle ha første ytre var dog en lettelse slik at jeg kunne kontrollere han og slå han til slutt. Her skulle viljen min komme til sin rett. Lite visste jeg hvilken kraftanstrengelse dette skulle bli da jeg sto på startsstreken. Motstanderen virket sterk, litt hoven syns jeg. Hodgkins var navnet.

Jeg er som regel rask på første 100 m, men motstanderen hadde overtaket. Jeg fikk ikke svar fra kreftene mine, noe var galt! Ja, sterk lut må til, fikk vi fort greie på. Hodgkins er en skummel motstander/sykdom som i verste fall tar liv. «Sammen skal vi knekke ham, men det tar tid. Vi har våre metoder», som legene Svein og Erling sa.

Hvorfor fikk jeg denne motstanderen? Mange spørsmål dukket opp! Dette var urettferdig for en gutt på 15 år. Alt måtte forsakes: skole, fotballkamper og skøytetrening. Og så var jeg konfirmant, men jeg ble heldigvis konfirmert, dagen før de andre og med et lite selskap etterpå. Jeg sto foran en tøff inngang i de voksnes rekker.

Fire cellegiftkurer og fire måneder senere var Hodgkins svært redusert, men dette tappet også meg for krefter. Infeksjoner og stadige smerter var bivirkninger av denne behandlingen. Immunforsvaret mitt fikk flere nedturer, og jeg måtte være forsiktig med hvem jeg omgikk. Jeg ble bakket opp av familie og ikke minst kamerater på skolen og i idrettsmiljøet. Storesøstra mi, Hege var rene «medisinen». Hun stakk så å si daglig innom for å piffe meg opp. Vi spilte kort, men vi snakka aldri sjukdom.

Også en spesiell takk til Morten, Torjahn, Richard (alle skøyteløpere i klubben) og Lars med flere – og min fiskekompis Ole Magnus. Også hilsener og tanker fra naboer og kjente fra nær og fjern og ikke minst blomster og nystekte boller fra nabojentene varmet og holdt meg oppe.

Jeg skulle vinne dette paret, mitt livs løp. Men for å knekke motstanden helt, måtte jeg ha 11 strålinger. Nye krefter forsvant fra kroppen. Kvalme og sår hals måtte jeg slite med. Men omsider var behandlingen over, og jeg sto foran nok en ny utfordring – veien tilbake til hverdagen.

Kom igjen Tor Inge, du er frisk! Håret er tilbake og jeg ser vel ut som før! Ja, jeg ser frisk ut, men virkeligheten er at det er langt frem. Jeg er trøtt og bli fort sliten, noe jeg må slite lenge med. Føler at det svinger enormt, men det går fremover. Dette vil ta tid! Men turen til Hamar sammen med Morten, Torjahn og Richard var medisin, likeledes overnattingstur på Oppdal sammen med tiendetrinnet ved Spongdal ungdomsskole. Når en blir møtt med at det er «kjekt at du er med igjen», ja da føler man at for det første har man kompiser, og så gir det ekstra energi i oppbyggingsperioden. Støtten jeg får er med å gjøre det lettere og komme tilbake blant annet til skøytebanen.

Oppgjøret med Hodgkins gikk min vei. Da jeg passerte målstreken, lå motstanderen igjen i siste sving! Men det merkes på kroppen at kreftene er borte. Mitt livs løp har tatt skikkelig på. Ikke fikk jeg takk for løpet heller. Samme det, han skal aldri få sjanse til revansje.

Men kommer du, skal jeg slå deg igjen!