Skøytesport - toppbanner Toppbanner Skøytesport
  Artikler/reportasjer    Arkiv    Debatt    Om oss    Tilbakemeldinger   

Debatt

Trenger skøyteforbundet en stemme utad?

Etter mange, forsøksvist fruktbare debatter og med høyst ulike tema, ser det for meg ut som om at NSF har problemer mht. kommunikasjon på et organisatorisk og relasjonelt plan. Visstnok har forbundet en egen ”heftig og begeistret” hjemmeside; restene av bladet ”Skøytesport”, nå mer en ”sait” og som er høyst debattdrivende- og meningsutvekslende. Parallelt med dette ser jeg at forbundet befinner seg i en situasjon preget av en sviktende evne til dialog og som de tentativt ikke ser mangler. At dette er et fenomen som ikke forbundet erkjenner i sin egen utilstrekkelighet, gjør ikke saken ”lettere” å drøfte. Uansett tar jeg dette som et uttrykk for at forbundet savner og mangler, en vesentlig kommunikativ kompetanse og en komplett kommunikasjonsstrategi.

For ikke så mange år siden valgte NSF og bladets redaksjon å legge ned papirutgaven av ”Skøytesport”. Bladets faglige innhold fikk et kjempeløft da Torgrim Tønne tok på seg redaktøransvaret, og hans bidrag, engasjement og entusiasme hadde høy smittefaktor. Denne tradisjonen ble godt ivaretatt av Gunnar Nygård som fortsatte i samme bane, og med sin egen, uavhengige redaktørspalte som var den eneste stemme utad, og med stor betydning og en viss autoritet. Jeg tror jeg har mange med meg når jeg hevder at skøytenasjonen led et stort tap den gang. De økonomiske eller andre årsaker kjenner jeg ikke, men de relasjonelle og sosiale kan jeg imidlertid mye om.

NSF valgte altså å se vekk ifra ”Skøytesport”s helt unike posisjon; nemlig en stemme som knyttet sammen skøyte-norge til ett samfunn, med alt dette ga av impulser. Sagt med andre ord; det var atskillig mer lystbetont å uttale seg da enn nå, selv om også den gang debattene bar preg av uenighet. Men det er derfor vi har debatter! Ikke slik det er nå, at en ansatt i en svak definerbar NSF-rolle uttaler seg og svarer, uten at vi helt vet hvilken posisjon denne uttaler og befinner seg i. At han påberoper seg å ha sine meninger som privatperson om skøyterelaterte agendaer – og samtidig er ansatt i NSF, blir både kommunikativt og organisatorisk helt feil, og berører dessuten viktige prinsipper innenfor rolle og lojalitet. Hel eller halv stilling endrer ikke noe på dette. Det er veldig synd at han har havnet i en slik rolle fordi hans kunnskaper kunne utvilsomt vært utnyttet mer og bedre og på andre områder. Jeg skulle gjerne ønske at jeg kunne unngå å inkludere dette, men det er dessverre et grelt eksempel på at forbundet ikke behersker dette med informasjon og kommunikasjon.

Jeg er av den optimistiske legning at det kommunikative uføret NSF har brakt seg i, ikke er helt fastlåst, men lar seg løse. De strategier forbundet selv må ta er ganske innlysende, etter min mening. For det første mener jeg at NSFs ”stemme utad” må reetableres i sin tidligere, mer fristilte rolle i form av en som kan uttale seg fritt og som samtidig har en viss redaksjonell, kall det gjerne en argumenterende, retorisk autoritet. Etter min mening er det kun gjennom slike redaksjonelle ytringer NSF kan utvikle seg til å nå den posisjonen den lenge ikke har skjønt at den har gått glipp av.

I tillegg må NSF lære seg at kunnskap genereres lite internt. Det er gjort så mange feil mht. til taktiske informasjons- og kommunikasjonsstrategier, med adresse til alt fra president, sportssjef og landslagstrener, at det ser ut til at NSF virkelig trenger hjelp for å få et bedret omdømme mht eksterne, kommunikative relasjoner. Uuttalte implikasjoner og retoriske feildisponeringer er det som florerer rundt NSF, ikke minst i media. Som et eksempel ble jeg i februar oppringt av Håkon Haugsbø, NRK, i hans research foran ”Brennpunkt” og hvor han etter hvert kom inn på OL og medias kontakt med idretten på et bredere grunnlag enn hva jeg vil gjengi her. Som en vittighet avslørte han at det gikk et munnhell om hvilken norsk landslagstrener som var den best betalte. Dette ble det gjort et stort nummer av internt i journaliststaben der nede, men dessverre lite til gagn for NSF. Dette bare tatt med som en liten digresjon, men likevel et eksempel på at de dialogiske forholdene forbundet sliter med, ikke bør neglisjeres.

Jeg har prøvd å peke på noen betydelige mangler ved NSFs funksjon. Dette har dreid seg om en ”manglende stemme” utad og jeg har så vidt berørt en sviktende kompetanse mht forbundets generelle evne til å kommunisere. Jeg har foreslått noen løsninger og håper at disse blir lagt merke til. Videre har jeg tatt til orde for at forbundet tar informasjon og kommunikasjon mer på alvor og at NSF må reetablere seg slik at de er i stand til å se seg selv utenifra.
 

(c) Skøytesport 2012
Webredaktør: Nils Einar Aas
Gjenbruk og reproduksjon av Skøytesports tekst og illustrasjoner er ikke tillatt uten etter avtale med redaksjonen. Ved referanser/linker til våre sider, skal Skøytesport oppgis som kilde og med link til den fullstendige artikkelen. Linkede sider må åpnes i fulle/egne vinduer, og IKKE inne i en ramme/frame eller på andre måter som kan gi inntrykk av at materialet er publisert av eller tilhører andre enn Skøytesport.

Websidene er tilrettelagt og vedlikeholdt av Publikant.