Debatt
Idretten, lensherrene og lakeiene
– et postmoderne demokrati
Av Ben H. Pedersen - 2006-06-01
Norsk idrettsledelse består av to bastioner: på den ene
siden tidligere utøvere som skjønner idrettens beste, på den andre, rene
bedriftsledere som ikke har skjønt at idrett har med demokrati og samhold å
gjøre. Det er disse som ødelegger for idretten. Verst er det i enkelte
særidrettskretser.
Slik idrettsledelse framstår og administreres i dag, er det én ting som
gjelder; noen prøver å lage egen, privat butikk og politikk av idretten.
Designen er like dødfødt som blodfattig og hører ikke hjemme i denne
kontekstordenen. Likevel prøver enkelte idrettsledere å sko seg ved å ilegge
den en godt forberedt agenda som preges av retorisk, planlagt manipulert og
skyggelagt innhold. Det blir som i middelalderens føydalsamfunn og
lensherrer, hvor de med økonomi og (retorisk) makt hadde anledning til å
uttale seg. De andre, lakeiene, eller styremedlemmene, får pent stille seg i
rekken og vent på tur i håp om å bli hørt. Den retorisk utpløyede eller
selvlærte lensherre eller kretsleder, er gjerne imøtekommende, men har et
stort behov i å ta andres ideer og legitimere disse vha egen argumentering
og slik fungere slik som en medias portvakt. Så langt rekker idrettens
flertallstyre. Her tas ikke hensyn til idrettens beste; kun det som
interesserer personlig idrettspolitisk og lensherrens butikk og agenda.
Denne idrettspolitikken er i beste fall hierarkisk og legitimeres vha
styrevedtak eller en ”flertallig oppfatning” om en situasjonell agenda.
En slik oppfatning er lagt til grunn via god forberedelse av kretslederen
eller lensherren, noe styremedlemmene eller lakeiene bare må godta, enten de
vil eller ei, for å beholde posisjonene sine. For det er nettopp det som
gjelder – makt og posisjon. Noen tror de har makt, andre mener de er i stand
til å utøve makt vha sin posisjon og en tredje part sitter i en slik
posisjon uten at andre skjønner hvorfor de sitter der, - hvordan de har
kommet til ”makt” og hvorfor de har denne posisjonen. Disse lakeiene, som
blindt følger lensherren, har egentlig ingenting der å gjøre, annet enn å
fylle en stol og selvsagt følge sin herre i tykt og tynt, fra A til Å. Jeg
kjenner flere, jeg er en av dem, som er blitt kvalm og føler seg uvel pga
denne ”politiske” administrasjon. En slik kunnskaps- og relasjonell
posisjonering er direkte latterlig. Mange har kjent denne følelsen og
trukket seg fra norsk idrett – sterke krefter som heller velger et annet liv
enn å lese – høre – og se en ”omvendt” idrettspolitikk, helt uten sportslig
agenda. Det er synd på dem, lensherrene og lakeiene, idrettsløse og
sportslig fattig som de er…
Idretten skal gå framover, framdrift er en av idrettens
fremste ”våpen” og uten visjoner er idretten død, i følge Steinar Bråten,
OLT (egen fortolkning). Han har så rett. Bare slik kan idretten utvikles,
ikke vha lensherrer som kun har sin agenda, eller mangel på denne. De vet
ikke hvordan gå veien videre og ikke vet de hvordan veien framover går eller
like gjerne skal eller bør gå. La disse pensjoneres i tråd med sjels år og
alder. Den aktive idretten har ikke bruk for slike. Verst går det utover
idretten og de som vil idretten vel. Den aktive idretten og utøverne…
|