Debatt

Uttakskriterier

Av Terje B. Hansen - 2006-03-05

Igjen går debatten om uttak og uttakskriterier. Mange kritiserer uttakene ­ men det later til at alle godtar kriteriene.

Hvorfor det?

Kravene om sjanse til plassering blant de 20 beste (12 beste i OL) er ikke selvsagte. Det er et valg som er gjort. Det er tvilsomt om det er et riktig valg.

Jeg kan forstå at man holdt på disse kravene da økonomien var dårlig. Jeg kan ikke se at det finnes «sportslige» grunner til å opprettholde slike krav, når det finnes penger til billetter.

Ser man på skøytehistorien, er det ikke vanskelig å finne senere topputøvere som debuterte internasjonalt med elendige prestasjoner. Men sjansen til å få prøve seg, var sporen som skulle til for å motivere videre satsning.

På slutten av 80-tallet, etter en svart periode for norsk idrett, lot både NSF og andre forbund unge, lovende løpere få slippe til i den store sammenhengen. Denne satsningen resulterte i «det norske idrettsunderet» på 90-tallet. Sverige har fulgt noe av det samme prinsippet i de senere årene, og har gjenvunnet posisjonen som Nordens fremste idrettsnasjon.

I Norge ble kravene til prestasjoner hevet. For skøytesportens del ble det sene 90-tallet perioden da talentene la opp eller senket ambisjonene i ung alder.

Deltakelse i internasjonale stevner handler ikke bare om prestasjon. Det er også et spørsmål om motivasjon og erfaring. Først når nivået blir så høyt at det blir kamp om plassene, kan løperne få den matchingen de trenger for å nå toppnivå, hjemme.

De siste årene har heldigvis enkelte løpere fått sjansen til å prøve seg, tross manglende «formelle kvalifikasjoner». Noen av dem har takket med å etablere seg i verdenseliten. At enkelte andre (ennå) ikke har klart det, er ikke noe argument mot å la flere få sjansen ­ gjerne flere sjanser.

Deltagelse i internasjonale mesterskap er også et spørsmål om markering og «medlemskap» i idretten. Land som ikke deltar, er ikke med – så enkelt er det faktisk. Dersom alle land fulgte samme kriterier som Norge, ville internasjonal skøytesport snart bli en tynn affære.

Hurtigløpssporten har etter hvert fått strenge, internasjonale kriterier for deltagelse. Det burde være en selvfølge at en skøytenasjon som Norge fyller de kvotene det har fått, både i verdenscupen og mesterskap. Det burde også være en selvfølge at «vi» stiller med minst én deltaker i det eneste gjenværende mesterskapet med åpen deltakelse; junior-VM. Det er rett og slett et spørsmål om å «stå på kartet».