Debatt

Behold 10.000-meteren!

Av Steinar Brenden - 2007-03-20

Mange har meninger, positive meninger, om skøytesporten. Dette er bra. I 2004 gjorde man prøver med jaktstart på 10.000-meteren i NM. Det ble med den ene gangen, og godt er det. Jaktstart og fellesstart er helt uegnet for skøytesporten, i alle fall i allround-sammenheng.

Jeg er av den mening at 10.000 meter bør beholdes i allroundmesterskapene NM, EM og VM. Ikke fordi det er en tradisjon, men fordi nettopp denne distansen er så spennende. Den er selve høydepunktet, særlig når mesterkampen er jevn og ingen ting er avgjort før siste distanse er gått. Den tar heller ikke lang tid, 13 minutter. 6 par tar nå knappe 2 timer, inkludert preparering. Ikke lengre enn en rask 5-mil i langrenn. Bare at det er så mye mer spennende! Det hele bygger seg opp mot toppunktet, de beste løperne kommer til slutt. Det er denne matematikken, hvor mye har den løperen til gode på en annen i sammendraget osv. En 10.000 meter er en distanse der mye skjer, noen holder distansen, andre ikke. Det er fantastisk å følge slike løp, spørsmålene melder seg, vil han sprekke denne gangen også eller vil han holde? Kampen med rekordene, jfr. Kramer og sekundant Kemkers på vekslingssiden nå i vinter. Det er det rene drama.

Historien har så mange eksempler. Bare tenk på parløpet Ballangrud – Charles Mathiesen i VM i Davos 1938..., fotofinish og Ballangrud dømmes først og får kreditert verdensrekorden (17.14.4). Hjalmar Andersens rekordløp i Davos 1949, eller Hjallis sitt fall i 1951 og omløp. Eller 16.32.6 på Hamar 10.februar 1952 ? Kampen Sigge – Knut på Missurina-sjøen i 1956. Da det ringer, ligger svensken 3 sekunder foran, i mål er det skrumpet til 1 sekund! Mange husker enda dramaene på 10.000 meter i Östersund 1957 og på Nya Ullevi 1959. Knut har mye å ta inn, men greier det begge ganger! Eller hva med 15.46.6, og etterpå da Kositsjkin prøver å slå tiden (15.49.2). I 1964 er det mye drama, om ikke noe hyggelig, da skaffer en ismaskin Sverige gullet. Men det er ikke til å komme forbi, nettopp Sverige har i olympisk sammenheng gjort det sterk på mila. I 1968 tar Jonny Høglin gullet fra Fred Anton med en margin på 0,3 sekunder. Neste gang det er høydramatikk er i OL 1984. Da tar sovjetrusseren Igor Malkov gullet 5 hundredeler foran Tomas Gustafsson! Og hvem husker ikke Johann Olav Koss sine 13.30.55 i Vikingskipet den 20.februar 1994? I allroundmesterskapene er det masser med eksempler på spennende dueller, både med og uten nordmenn i sentrum.

I perioden 1936 – 1947 var 10.000 meter byttet ut med 3000 meter i EM. Jeg kan ikke skjønne hva som skal vinnes for skøytesporten ved en slik ordning? Det vil være å gripe tilbake til gamle dager. Det mener nå i alle fall jeg.

Allroundmesterskapene kårer etter min mening de virkelige kongene. Både sprinteren og spesialistene tilgodeses med sine egne mesterskap. Vi har sprintmesterskapene og mesterskap på de enkelte distanser. Dette er positivt. Forfølgelsesløpet kan bli en meget fin øvelse. Den bør prioriteres av Norge. Ellers kan vi spørre oss om spesialisering er av det gode? Vi ser kanskje en tendens mot for mange ”1000-meterløpere”? Denne spesialiseringen går naturlig nok utover allroundegenskapene. Personlig synes jeg 500-meteren har vært meget spennende i vinter. Den kolossale jevnhet i toppen og kamp om hundredelene, for eksempel i worldcupfinalen og sprint–VM.

Ett er sikkert, Norge har mulighetene. Alt går i bølger, det gjør det for alle nasjoner. Vi har mange eksempler fra tidligere på at Norge har vært langt nede. ”Min tid som skøyteløper er over,” noterte Kuppern i treningsdagboka engang i 1961. To år etter hadde han en periode verdensrekorden på alle distanser fra 3000 meter og oppover! Mye kan endres på ganske kort tid. Håvard Bøkko blir den nye kongen, men han blir kanskje ikke verdensmester før om 2-3 år. Og så har vi mange fine talenter fra 10 år og oppover! Noen av disse kunne vi beundre under ”siste indre” på Valle Hovin forrige helg.