Debatt

Løpernes motivasjon – og publikums

Av Terje B. Hansen  |  2007-02-12

Henning Hagelund etterlyser tilskuerne – nå lett nedlatende døpt «termosadelen» – under siste helgs Norgescup i Oslo.

Nå er det en del år siden nasjonale løp trakk publikum. Selv under «storhetstiden» på 1970-tallet sto jeg ofte mer eller mindre alene på tribunen på Valle-Hovin. Ønsker man publikum, er det i det minste to ting som må til: Annonsering, og noe å annonsere om. Nå er det bare den harde kjernen av entusiaster som vet hvor og når NC-løp arrangeres – men vi kjenner også startlistene. I helgen startet det bare én landslagsløper, og få andre. Ikke minst uteble flere løpere fra Oslo-området. Enkelte av distansene hadde bare to deltagere; én distanse hadde bare én. Det var forøvrig et enkeltdistanse-stevne, uten sammenlagt-konseptet vi «adelige» elsker – og konkurrenten var allround-VM på TV...

En annen sak er løperne. Hvorfor ønsker ikke norske skøyteløpere å konkurrere? Er det så enkelt som mange debattinnlegg antyder, at de ønsker andre konkurranseformer? I så fall, hvorfor er det ingen som forsøker seg i de alternative konkurranseformene som eksisterer idag – som kortbane eller marathon? Det er faktisk ikke slik, at mulighetene ikke eksisterer.

For mange år siden sa Piet Kleine at han la opp som hurtigløper fordi den idretten hadde for få og spredte konkurranser. Han trente ikke for treningens skyld, men for å kunne konkurrere. Kleines sorti fra hurtigløp betød ikke at han ble sittende i gyngestolen; han fortsatte som aktiv sykkelrytter, senere som deltager i skøytemarathon, og ga seg ikke med konkurranseidrett på topplan før han passerte 50.

Siden Kleine søkte mer konkurransehyppige idretter, har antallet skøytestevner antagelig sunket betraktelig. Selv i det skøytegale Nederland har de vanskelig for å holde liv i nasjonale stevner. Løperne løser problemet ved å delta i stevner i Tyskland og andre
steder, der de også møter løpere fra Mellom- og Øst-Europa. Norske løpere deltar nesten aldri utenlands lenger, om de ikke blir tatt ut til Verdenscup eller ungdomsleker. Det har sikkert økonomiske årsaker – det norsk skøytesport måtte ha av penger til utenlandsturer, går vel med til de årlige Calgary-turene klubber og regionlag arrangerer.
Til gjengjeld forsøker NSF å trekke utenlandske løpere til Norge – men det lykkes visst bare når Norgescup-løp arrangeres på Hamar. 

Hvorfor får NC-stevner utenfor Hamar så tynn deltagelse, slik vi nylig så på Valle-Hovin?

En årsak kan ligge i landslagets eksempel. Landslagsløperne har gjennom flere år tilsynelatende konkurrert minst mulig. I 2002-sesongen, da norske løpere klagde over stort konkurransepress, kunne nederlandske skøyteentusiaster vise at nordmennene deltok i ganske nøyaktig halvparten så mange løp, i halvparten så mange stevner (men
ganske likt fordelt på «viktige» og «uviktige»), som sine mer suksessrike, nederlandske konkurrenter. Siden den tid har enkelte løpere tatt til orde for hyppigere konkurranser, men det har blitt med ordene. Ikke minst har landslagsløperne utmerket seg ved ikke å
starte i nasjonale løp selv når de oppholder seg og trener på eller i nærheten av arrangørstedet.

Det er vel åpenbart for de fleste at dette må virke demotiverende på de øvrige løperne. Både det å konkurrere mot bedre utøvere, og å få en sjanse til å kvalifisere seg til større oppgaver, er en drivkraft innenfor allslags idrett. Når all kvalifisering gjøres unna i
begynnelsen av november, alle NM er over før jul, og landslagsløperne konsekvent uteblir resten av sesongen – hvilken grunn har «de nest beste» egentlig til å stille opp i nasjonale stevner? Om de fortsatt har et mål for sesongen, måneder etter NM, må det være den årlige Calgary-turen. Og siden Norgescup-innsatsen neppe gjør noe fra eller
til i den forbindelse, kan man vel likegodt følge landslagets eksempel, og «spare seg» til den store oppgaven? For meg (og jeg er rimelige belest og livserfaren) synes dette som helt elementær psykologi.

Når mer eller mindre kvalifiserte debattanter diskuterer tiltak for å «redde» skøytesporten, overser de den mest åpenbare svakheten sporten har idag: Mangelen på en sammenhengende konkurransesesong. Andre  vinteridretter har stevner hver helg vinteren igjennom. Dette gir både sporten og enkeltutøvere jevnlig oppmerksomhet i media, noe som bidrar både til publikumsinteresse og rekruttering. Skøytesporten har
få stevner og lange pauser – både mellom stevnene og mellom hver gang de beste løperne viser seg frem. Heller enn å fantasere om vidunderkurer, med eller uten suksess i andre og helt ulike idretter, burde skøytefolket først og fremst forsøke å sette sammen et sesongprogram som gir mening, både for de nest beste løperne og for det publikum som holder liv i toppidretten. Dette forutsetter også at løperne, på alle nivåer, innser at en konkurranseidrett består av konkurranser, og at toppløperne og deres «foresatte» innser at de har et ansvar for rekruttering og bredde.

Siden folk her ofte etterlyser konkrete forslag, skal jeg avslutte med ett: Enkeltdistanse-NM som fast sesongavslutning og «rekordstevne» på Hamar, med Norgescupen som kvalifisering. Denne ordningen er ikke ideell i mine øyne, men den har trolig reddet Verdenscupen, og kan virke for Norgescupen også – foruten at det kan
gi mening til fortsatt arrangement av distanse-NM, som de siste årene har hatt vanskelig for å finne arrangører. Ettersom topputøverne har en tendens til å utebli fra sene NM, ville det være bra om den internasjonale terminlisten tillot et slikt NM før enkeltdistanse-VM, slik at NM kunne være kvalifisering for VM-laget (noe som i alle fall
ville virket i de tilfellene der Norge fikk full VM-kvote). Dette forutsetter naturligvis internasjonalt samarbeid. Det kan imidlertid heller ikke være umulig å forutsette NM-deltagelse som en del av løpernes vilkår for landslagsplass.