Debatt

Gammel medisin

Av Terje B. Hansen  |  2007-01-09

Erland Kroken og Henning Hagelund etterlyser nok en gang fornyelse av skøytesporten. Spesielt Hagelunds innlegg inneholder gode poenger, men stort sett er det som foreslås gammel medisin – mer av det som gjennom 25 år eller mer er forsøkt og forkastet. Noen av oss mener som kjent at disse gjentatte eksperimentene er noe av årsaken til at
skøytesporten har tapt publikumsoppslutning. Vinnerne i konkurransen om publikum og medier er og blir fotball og ski; idretter der de grunnleggende konkurranseformatene (med noen få unntak for skiidrettene) har vært stabile og gjenkjennelige gjennom hele den aktuelle perioden.

Naturligvis er skøytesportens fremtid noe som bør diskuteres – og jeg er dypt uenig når Kroken synes å mene at spørsmål som dette bør behandles i lukkede fora. Manglende kontakt med og hensyn til publikum (og da mener jeg det interesserte publikum) har vært hovedproblemet ved de fleste av de mange mislykkede forsøkene på fornyelse skøytesporten har måttet slite med. Ikke å provosere de som ennå bryr seg om hurtigløpssporten, først og fremst i Norge og Nederland, må være første bud når «fornyelse» diskuteres. Skyver man fra seg et eksisterende publikum, er man ikke garantert å få et nytt – og det nye man eventuelt kunne få, vil neppe være av det lojale slaget. Det er svært uklokt å sammenligne en gammel, tradisjonell idrett med en forholdsvis ny sport som bygger opp et publikumsgrunnlag fra bunnen av, som tilfellet er med skiskyting – for ikke å nevne enda nyere, og ennå ustabile idretter.

Dessuten gjelder det å holde orden på tankene, innse at det er ulike aspekter og hensyn å ta, og at et tiltak som kan hjelpe for det ene problemet, kan forsterke et annet.

For eksempel er det stor forskjell på de potensielle utøverne og det potensielle publikum. Utøverne rekrutteres blant barn og ungdom; publikum vil, om man ikke ønsker en lukket kultidrett, være voksne – middelaldrende og eldre. Det som kan tiltrekke nye utøvere, er ikke det som tiltrekker de store publikumsgruppene. Like lite som dagens voksne har beholdt sine interesser uendret fra barndom og ungdom, vil dagens ungdoms interesser prege de voksne om 20 år. Hva som er populært blant ungdom, skifter ustanselig. Voksnes interesser holder seg mer stabile over tid.

Om tradisjonelle konkurranseformer i hurtigløp ikke engasjerer barn og unge, er det all grunn til å gi dem alternativer. Om noen av disse alternative konkurranseformene over tid skulle vise seg å vekke videre interesse, kan de kanskje en gang gå inn i den etablerte sporten. Men det er ingen grunn til å la det gå automatikk i dette. For å ta den definitivt mest populære idrette, fotball: Her ville ingen drømme om å blande de mange lek- og treningsformene med det tradisjonelle konkurranseformatet. «Five-a-side» uten målvakt for å sette en ekstra spiss på cupfinalen? Ikke narr meg til å le... I
hurtigløpssporten er feilen med å introdusere ikke-etablerte konkurranseformer i større stevner gjentatt så mange ganger, at det snart må være mulig å lære av fadesene. Stafetter, korte sprintløp, fellesstart/forfølgelse, marathon – alt er forsøk, flere ganger,
gjennom mer enn 25 år. Noe har lidd en stille død; annet holdes kunstig i live til fortrengsel for andre konkurranseformer – som når en 100-meter med 7 deltagere, null publikumsinteresse og ingen TV-dekning erstatter en regulær 1.000 m i et verdenscup-stevne. Mange synes å mene at utradisjonelle konkurranseformer pr. definisjon skal
være populære, og at et motvillig publikum må oppdras til å like dem. Da er vi inne i en farlig destruktiv spiral, som uvegerlig må ende i total publikumssvikt.

For Norges del må også kortbaneløp og rulleskøyter regnes til fiaskoene. Noe som, sammen med marathon, bør minne oss på at det som slår an ett sted i verden, ikke nødvendigvis gjør det over alt. Nye grener som gror frem av seg selv, er en god ting. Om det brukes av begrensede ressurser for å promotere det nye, kan resultatet bli
svekkelse av det gamle uten gevinst. Vi i Norge har grunn til å forsvare norske skøytetradisjoner mot forandringer som antas å bli populære andre steder – ikke bare av nasjonalistiske grunner, men fordi Norge faktisk er «verdens nest største skøyteland»; det eneste ved siden av Nederland der skøytesporten har reell sjanse til å være
annet enn marginal. Jeg må igjen minne om at hurtigløp ennå på 2000-tallet, ved enkelte anledninger har hatt TV-seertall som danker ut de fleste av de idrettene media definerer som populære; seertall som i forhold til folketallet kan måle seg med de nederlandske.

Men media definerer ikke popularitet utelukkende etter seertall. Mye av definisjonsgrunnlaget kan virke som ren metafysikk. Skreller man bort synsing, visvas og de kommersielle TV-kanalenes rangering etter reklameinntekter (som avgjøres av antagelser om seergruppenes alder og kjøpekraft, snarere enn det konkrete antallet seere), står vi igjen med en klar tendens: De idrettene som regnes som suksesser, er
de som dekkes av entusiastiske seniorreportere i de store TV-kanalene. Hurtigløp har ikke vært blant dem siden Bjørnsen og Jorsetts glansdager.

Kroken gjør forøvrig en kapital feil i sin argumentasjon for kortere skøytestevner: Han sammenligner et helt skøytestevne med et enkeltrenn på ski. Men skirenn er også som oftest samlet i flerdagersstevner. De fleste skistevner varer lenger enn tilsvarende
skøytestevner, om man regner med alle de enkeltøvelsene de inneholder. Den nylig avholdte hoppuka varer omtrent en uke, med fire tellende renn og like mange kvalifiseringsrenn (som også ofte vises på TV). Det skulle tyde på at seerne er i stand til å holde fokus, om bare mediene gjør det mulig. Ingen internasjonal skøyteøvelse varer
idag lenger enn den sendetiden TV bruker på en fotballkamp. Også enkeltstående konkurranser representerer forøvrig et potensielt problem for TV-sendinger: Utgifter til utstyr og personell blir uforholdsmessig høye, i forhold til sendetiden (det er kanskje derfor vi får se så mange kvalifiseringsrenn i hopp).

Popularitet har nøye sammenheng med medieinteresse. Henning Hagelund peker på et viktig forhold: Skøytesporten har få og spredte stevner, og lange pauser midt i det som skulle være høysesongen. I mellomtiden kan TV-seerne følge ski og fotball nesten daglig. Medieinteresse avler medieinteresse. Med uker mellom hvert stevne av betydning, blir
skøytesporten nødvendigvis glemt. Og manglende medieinteresse er sannsynligvis en viktigere årsak til sviktende rekruttering enn «gammeldagse» konkurranseformer.

Men igjen er det viktig ikke å blande kortene: En fullverdig Verdenscup, i tillegg til skøytesportens overflod av årlige mesterskap, vil ikke bidra til å løse det andre åpenbare problemet Hagelund peker på: At norske toppløpere sjelden konkurrerer hjemme. Flere VC-løp ville også bety økte reiseutgifter, slik at NSF kunne fristes til å begrense den norske deltagelsen enda mer.

Og det er vel ikke til å komme forbi, at muligheten til internasjonal deltagelse er en viktig motivasjonsfaktor. På 90-tallet opplevde vi at flere løpere la opp tidlig, og begrunnet det med at de aldri fikk anledning til å prøve seg i større, internasjonal sammenheng. Det ville overraske meg om ikke dagens restriktive uttakspolitikk fikk lignende konsekvenser.

Internasjonalt må man frykte den samme effekten. Nye land eller internasjonale treningsmiljøer som satser på skøyter er blitt møtt med strengere kvalifiseringskrav. Enkelte «gamle» skøyteland er forsvunnet fra isen – hvor lenge gidder f.eks. kazakhstanerne å holde på, når de må slåss om to asiatiske plasser i VM? Får vi noen gang se en indisk toppløper, når mulige kandidater nektes kontakt med det
internasjonale miljøet? Man får lett inntrykk av at ISU ikke ønsker at skøytesporten skal vokse.