Debatt
Personangrep?
Av Terje B. Hansen | 2007-01-10
Når jeg blir beskyldt for personangrep, må jeg nesten
påpeke at jeg kritiserer holdninger jeg oppfatter som svært utbredte. Om
enkeltpersoner tar dette personlig, må det bli deres egen sak. Jeg har
nettopp forsøkt å holde diskusjonen på et prinsipielt plan, og
etterlyst saklig argumentasjon. Jeg har fortsatt til gode å se slik fra
Hagelund og Kroken.
Det er åpenbart at denne (svært viktige) diskusjonen har
kjørt seg fast. Jeg avslutter min innsats med noen kommentarer til punktene
i Morten Henriksens siste innlegg:
Terje B. Hansen påstår at han har solid bakgrunn for
sine meninger og positive forslag å komme med. Hvor beskriver du disse i
ditt innlegg Hansen?
I diverse innlegg har jeg vist til konkrete, historiske erfaringer, praksis
i andre idretter og i andre land, anerkjent teori innenfor samfunns- og
kulturforskning, kommentarer i media m.m. Det er mulig å sette opp en
omfattende referanseliste – men jeg har en mistanke om at det ikke ville
bety stort fra eller til. Når det gjelder positive forslag, skulle disse gå
klart frem, bl.a. av mitt forrige innlegg. Også det at jeg mener at opphør
av negativ handling er det første, nødvendige skrittet på veien. Det er
mulig at kua kan dø mens gresset gror – men det øker ikke kuas
overlevelsessjanser om man konsekvent pløyer opp enga før gresset rekker å
spire. Og om man kler enga med kunstgress, blir kuas død både uunngåelig og
smertefull...
At Gundermetoden ikke har gjort kombinert mer
attraktiv. Dette mener jeg er positivt feil. Det er mangel på norske
topp-prestasjoner de senere årene som har gjort kombinert usynlig i media.
Da må jeg stille to (retoriske) spørsmål: Er
kombinertsporten populær i media i de landene som for tiden har suksess?
Tror du at norske topp-prestasjoner i kombinert ikke ville gitt
medieoppmerksomhet, uten Gundermetoden?
At det å etablere nye konkurranseformer og få disse
internasjonalisert via ISU er lettvinte løsninger.
Her blander du kortene. Det er ikke beslutningsprosessene i ISU jeg ser som
lettvinte, men troen på at visse typer forandring i seg selv er løsningen på
et gitt problem. Erfaringen viser jo klart at de forandringene som er
foretatt så langt ikke har løst problemene. Mye tyder på at de har bidratt
til å forsterke dem. Når stadige tiltak
basert på samme typen tankegang ikke fører til forbedring, er det nødvendig
å finne andre måter å tenke på før man foreslår nye løsninger. verken det å
snu om på sementerte tenkemåter, eller å finne nye, og virksomme tiltak, er
lett.
Nå er det jo mye ”seriøs” forskning om dagen hvor
konklusjonene slår hverandre i hjel, og jeg velger derfor ofte å stille meg
tvilende til slike ”konklusjoner”.
Selvfølgelig skal man være kritisk, også til forskning. Men jeg mener altså
at det er større grunn til å være kritisk til udokumenterte oppfatninger som
florerer i media, enn til oppfatninger basert på seriøse studier. Forskning
rundt idrett er, spesielt siden
Lillehammer-OL, utført i stor skala i Norge, med bidrag fra fagfolk innenfor
sosiologi, sosialantropologi, historie, kulturhistorie og andre fag, i
tillegg til det som er gjort ved NIH. Om idretten velger å overse dette,
gjør den seg selv en bjørnetjeneste.
At skisprint ikke er attraktivt utenfor bysentra. Hallo
Hansen! Det er jo det som er poenget!
Jaha? Hvorfor arrangeres da de fleste skisprint-konkurranser ute i
granskauen uten publikum? Er det det nye formatet i seg selv, eller den
muligheten det gir til å arrangere spektakulære skirenn på små, sentrale
arealer, som er avgjørende her?
Og dersom toppidrett i bysentra er en så god idé, hvorfor
søker skøytesporten seg fortsatt til utkantene? Hvorfor slåss ikke
skøytefolket for å beholde en hovedarena i Oslo sentrum? (Til orientering:
Dette er ikke «personangrep», det er retoriske
spørsmål for å påpeke inkonsekvenser i argumentasjon og tenkemåte.)
Selvsagt betyr Arne Scheie noe for hoppsportens
synlighet, som Bjørnsen og Jorsett betød mye for hurtigløp sin. Men at det
er bare medieskapt at Bjørndalen & co er blitt populære blant folk, er og
blir en påstand og ikke spesielt solid argumentasjon. Igjen vil jeg hevde at
det er prestasjonene til utøverne som teller.
Utøvernes prestasjoner – ikke fornyelse av idretten? Og
hva er popularitet, annet enn medieskapt?
Hva med det faktum, at skihopping har fått full dekning på
NRK TV, også i perioder da de norske prestasjonene var på bunnivå? Skyldes
det hoppsportens «fornyelse», i form av begrensning av deltagerantallet i
annen omgang? Eller skyldes det at hopp er
arbeidsområdet til en av NRK-sportens nestorer?
Hansens hyllest av Tour de Ski som en slags skisportens
”back to the basic”.
Mulig jeg var litt uklar her. Poenget var altså at Tour de Ski representerer
det motsatte av det som vanligvis fremheves som ideal for TV-idrett:
Enkelhet, endimensjonalitet, korte tidsspenn. I stedet får vi sammenhengende
konkurranser gjennom flere øvelser som stiller ulike krav til utøverne, over
flere dager.
Når langrenn skal «fornyes», velger man altså et komplekst
konsept som minner påfallende om allround-formatet på skøyter. Hvorfor
markedsføres ikke skøyteløp på samme måte? Som spenning over flere dager,
der utøverne må beherske ulike øvelser for å lykkes i sammendraget? I stedet
fremstilles disse kvalitetene som skøytesportens problem.
At skøytesprint kun de seneste årene har slått an i
Nederland. En slik påstand virker å være en smule historieløs.
Det er et inntrykk jeg har nettopp fra nederlandske kontakter. Men det
bekreftes av skriftlige kilder. Det spiller selvfølgelig en rolle hvor lange
tidsperspektiver man opererer med. Det er lett å glemme at dagens enorme
skøyteinteresse i Nederland er et relativt nytt fenomen, og at «manns minne»
ikke strekker seg særlig mange år bakover i tiden. Jeg vil minne om at
Nederland bare sendte 2 sprintere til OL i 1988, og ingen i 1972, at landet
fikk sin første sprintverdensmester først i 1998, og at nederlandske
sprintmedaljer
inntil da kunne telles på et par hender. Det gjenstår å se om
sprintinteressen vil overleve den nedgangen som en gang nødvendigvis vil
komme, eller om nederlandsk skøyteinteresse da – som i Norge – vil
konsentrere seg om det «klassiske».
At kunnskap og refleksjon ikke finnes hos dem som står
skøytesporten nærmest.
Nå skrev jeg altså spesifikt om kunnskap og refleksjon om skøytesportens, og
idrettens, historiske, kulturelle og samfunnsmessige rolle. At slik kunnskap
og refleksjon ikke bare
mangler, men også anses som uønsket hos debattantene, går vel ganske klart
frem av svarene på mine innlegg.
Ingen betviler Henning Hagelunds eller andre
klubbaktivisters praktiske kompetanse som arrangører og organisatorer.
Praktisk kunnskap og kompetanse er nyttig og nødvendig på alle områder. Men
alene gir det ikke nødvendigvis det beste grunnlaget for å føre
langsiktig politikk. Alle fagmiljøer står i konstant fare for å bli
nærsynte. Impulser og kritikk utenfra er nødvendig. Det har også folk i
skøytemiljøet forstått. Motepregede tanker fra «business management»,
markedsføring og journalistikk later til å gli inn i
skøytefolkets «kollektive bevissthet» uten motstand. Desto mer synd med
denne åpenbare vegringen mot å gjøre seg nytte av høyst relevant erfaring og
kunnskap fra kulturliv og samfunnsforskning.
Det er en enkel sak å finne ut at de fleste av oss som
representerer «tradisjonalistene» i skøytedebatten ikke bare har et nært og
livslangt forhold til hurtigløpssporten (om enn blant de mange på tribunen,
snarere enn blant de få på banen) som grunnlag, men også
har både teoretisk kunnskap og praktisk organisasjonserfaring som i høy grad
burde gjøre våre betraktninger interessante – for den som ikke foretrekker
livet i skyttergraver og tilfluktsrom.
|