Debatt
Kommentar til Marsteinstredet
Av Terje Bård Hansen - 2007-03-19
Odd Arne Marsteinstredets lange og reflekterte innlegg var
et friskt pust i skøytedebatten. Ikke minst er det fint at han presenterer
seg. Selv om jeg har deltatt i skøytedebatt i mange år, vil jeg følge hans
eksempel (og oppfordre andre debattanter til å gjøre det samme) før jeg
kommenterer hans innlegg:
Jeg har aldri vært verken aktiv skøyteløper eller
engasjert meg i klubbarbeid. Men jeg har vært aktiv supporter siden midten
av 1970-tallet, har skrevet om hurtigløp i Skøytesport, Speedskating World,
The Racing Blade og annetsteds, og har drevet en web-side med løpende norsk
herrestatistikk (alle tiders og sesong) de siste 10 årene eller så. Ellers
er jeg litteraturviter med kulturhistorie som støttefag, og har erfaring som
kritiker, forlagskonsulent, skribent og redaktør i fagblader for
kriminallitteratur, voksenopplæring og grafisk bransje. Allsidig
arbeidserfaring, med alt fra bygg og anlegg, til illustrasjon og ombrekking
på rullebladet. Jobbet delid i helse- og sosialvesenet i mer enn 15 år. Jeg
har interesse for og personlige kontakter innenfor samfunnsvitenskap og
pedagogikk. Jeg er medlem av en rekke foreninger, der jeg er mer eller
mindre aktiv. Styreerfaring har jeg fra MacFORUM og Rivertonklubben.
Så til Marsteinstredets punkter:
Norge som skøytenasjon:
Her må det understrekes at Norge, tross sviktende resultater gjennom flere
år, fortsatt er nummer to etter Nederland hva offentlig skøyteinteresse
angår. Det kan til og med diskuteres om ikke Norge kan konkurrere med
Nederland her, om vi tar hensyn til
innbyggertallet – i alle fall når norske løpere har vinnersjanser i de mest
tradisjonsrike øvelsene. Dette er forhold det må tas hensyn til når NSF
legger planer. Å skusle bort det potensialet som ligger i de historiske
tradisjonene, er et alvorlig feilgrep som bare kan skade sporten.
Målsetting og -oppfyllelse:
Her er vi inne på et viktig punkt. Den tenkemåten Marsteinstredet viser til,
er basert på det som ofte kalles «management-tenkning», og som har møtt
massiv kritikk fra alle ikke-økonomiske fagmiljøer, og som er frakjent
enhver verdi av fremstående samfunnsforskere som Pierre Bourdieu og Zygmunt
Baumann. Kokt ned til det vesentligste, kan man si at slik tenkning bare er
brukbar til å legitimere lederlønner. Noen positiv virkning på fremtidige
prestasjoner, kan vanskelig påvises.
Pedagogisk forskning viser oftest at prestasjonsnivået
hemmes av fokusering på konkrete mål. Når det gjelder motivasjon, viser det
seg at fokus på prosess er klart overlegent. Overført til idrett, vil det si
at utøvere som er fullt og helt konsentrert om det de til enhver tid gjør –
det være seg trening eller konkurranse – gjennomsnittlig
yter mer enn de som betrakter treningen som en forberedelse til senere
konkurranser, eller går for å oppnå en viss tid eller plassering.
Målfokusering virker negativt enten målet oppnås eller ikke. I det første
tilfellet blir det vanskeligere å motivere seg til
nye innsatser – jfr. Sverre Hauglis uttalelser etter VM, eller Even Wettens
svake løp etter 500-meterrekorden på Hamar. I det siste mister man lett
motet: Hva er vitsen med å fortsette, når all innsatsen som er lagt ned så
langt, ikke førte til det forventede
resultatet? Målfokusering krever rett og slett stadig nymotivering fra
bunnen av. Ved prosessfokusering er den enkelte oppgaven motivasjon i seg
selv. Dette kalles også henholdsvis ekstern og intern motivasjon. For
skøyteinteresserte bør det jo være av interesse at Johann Koss, etter
intervjuer å dømme, var utpreget prosessfokusert.
Nå er det jo mulig for den enkelte løper å være
prosessfokusert, selv om organisasjonen opererer med et målfokus. Men
organisasjonskulturen påvirker nødvendigvis utøverne – spesielt hvis også
treneren er mest opptatt i å oppfylle konkrete målsettinger.
Jeg har ikke fagkunskaper til å vurdere Peter Muellers
treningsopplegg. Men utenfra sett er det åpenbart at de norske løperne
sliter med to vesentlige problemer: Teknikk og psyke/motivasjon.
Det siste har jeg vært inne på ovenfor. I praksis virker
det som om flere norske løpere lider av prestasjonsangst. Man konkurrerer
sjelden, og makter ikke å yte sitt beste når det gjelder som mest. Her kan
jeg se to mulige løsninger: Psykologisk rådgivning (som
f.eks. Koss benyttet seg av) – eller større konkurranseerfaring. Det man
gjør ofte, blir mindre skremmende enn det man gjør sjelden. Dette er helt
elementær psykologi, som det er underlig at trenere og ledere ikke fatter.
Mange husker vel Karolina Klüft, som sjokkerte svenske idrettseksperter ved
å poengtere at et internasjonalt mesterskap for
henne bare var et hvilket som helst stevne i en lang rekke.
Spesielt når det gjelder sprinterne, er det dessuten
påfallende at de ikke makter å gjennomføre fire løp på toppnivå i løpet av
en helg. Her skulle man også tro at praktisk erfaring ville hjulpet. Det vil
si at man ikke bør trekke seg fra sin nest beste distanse i
verdenscupløp, og eventuelt starte utenfor konkurranse på den distansen der
man ikke er kvalifisert. Grunde Njøs (tror jeg det var) sa en gang at man
måtte gjennomføre et stort antall 500-metre hver sesong, om det skulle
klaffe i de viktige konkurransene. Dette er en erfaring dagens løpere (også
allrounderne) burde merke seg.
Skøyter i mediene:
Dette har jeg vært inne på før. Jeg mener at TV-dekningen i år har vært
glimrende, forholdene tatt i betraktning. Jeg vil også påpeke at
Marsteinstredets «statistikk» bekrefter det jeg lenge har hevdet: At det
ikke finnes noen lettvint sammenheng, verken mellom mediefokus og resultater
eller mediefokus og «popularitet». Fotball og ishockey er knapt nok idretter
der norske utøvere utmerker seg. Påstått populære idretter som skiskyting og
hopp havner nesten like langt ned på listen som hurtigløp.
For meg er det åpenbart at NRK gir idretter sendetid og
fokus avhengig av interessene til de mest markerte seniorreporterne. Ellers
har media generelt forlengst sluttet å se på idrettsinteresse når de
ansetter sportsjournalister (med mulig unntak for fotball). Alder og kjønn
er blant det som er viktigst. «Media» består altså i stadig større grad av
folk som verken har peiling eller er interessert i hva det dreier seg om.
Jeg er enig i at NSF bør ha en mediestrategi – men en ukritisk tilpasning
til «den nye sportsjournalistikken» kan lett skade idrettens
tradisjonsgrunnlag og dermed publikumsinteressen på lengre sikt. Kortsiktig
vinning kan bety langsiktig tap. Jeg vil påstå at en medieviter med stor
kulturell innsikt vil være en langt bedre rådgiver her, enn en aktiv
journalist.
Jeg blir oftest litt oppgitt når det er snakk om behovet
for «profiler». En «medieprofil» er rett og slett en person som ofte
eksponeres i media. I idretten er det en person med sportlig suksess og en
viss artikulasjonsevne. En verdensmester på skøyter vil ha alle
sjanser til å bli en «profil». Om dette hjelper skøytesporten, er en annen
sak. Ådne Søndrål var utvilsomt en «medieprofil» på slutten av 90-tallet,
samtidig som Koss beholdt kjendisstatusen etter å ha lagt opp– men dette var
også en trist tid for selve sporten hva medieomtale og publikumsoppslutning
angikk.
Rekruttering:
Dette er et komplekst område, der jeg har vanskelig for å følge dem som
foreslår patentløsninger. Et åpenbart problem er jo anlegg: Bred
rekruttering av skøyteløpere over tid er bare mulig der det er stabile
isforhold. I vinter har vi sett at selv kunstisbaner har hatt problemer. På
den annen side finnes det blomstrende klubbmiljøer på steder uten stabile
isforhold. Her ser vi vel resultatet av personlig engasjement fra unike
ildsjeler. Om disse miljøene skal fortsette å blomstre, kreves rekruttering,
ikke bare av unge utøvere, men også av voksne organisatorer. Her er det
kanskje ikke nok å stole på tidligere løpere og aktives foreldre. Flere
klubbmiljøer burde nok søke hjelp hos supporterne, slik f.eks. noen
fotballklubber har gjort. Den avvisningen av supportere («termosadelen») vi
har sett i dette forum, tjener i alle fall ikke sporten.
Så vidt jeg kan se, er antallet deltagere i yngre
årsklasser ikke så galt for tiden (jeg vet ikke hvor relevant det er å
sammenligne med «kronårene» først på 80-tallet – da var det kalde vintre,
skisporten sto svakere, og fotballen hadde ennå ikke helt etablert seg som
helårsidrett med monopol på lokale idrettsanlegg). Årets sesong har
imidlertid utmerket seg på to måter: Ved at flere unge talenter har lagt opp
eller støtt på problemer, og ved at unge løpere systematisk har uteblitt fra
løp andre steder enn på Hamar. Da ser jeg et problem i tillegg til det å få
barn og ungdom til å begynne med skøyter: Å få
dem til å konkurrere når de først har begynt. Her kommer motiveringen inn
igjen: Hvorfor driver man på med idrett? Har skøytesporten utviklet en
kultur der konkurranser oppfattes, ikke som idrettens praktiske innhold, men
som en belastning på veien mot abstrakte, fremtidige mål?
For mange er løsningen på alle rekrutteringsproblemer
«nye» og «mer spennende» øvelser. Da har man, etter min mening, ikke
forstått hva en idrett er. Hurtigløp på skøyter er ikke det samme som
kortbaneløp, fellesstartløp eller rulleskøyter – det er nettopp
konkurranseformatet som definerer en idrett; ikke baneunderlag eller
kroppsbevegelser. At hurtigløpssporten i USA og andre steder har fått
viktige tilskudd fra disse søsteridrettene, betyr ikke at satsning på slike
konkurranseformer vil «redde» skøytesporten i Norge. I USA er disse
alternative skøyteidrettene vel etablert, med tradisjoner tilbake til
1800-tallet, og står knapt i noe konkurranseforhold til den europeiske
hurtigløpssporten. I tradisjonsløse land som Frankrike og Storbritannia
førte lanseringen av kortbaneløp til hurtigløpssportens død. Hos oss betyr
en slik satsning å spre begrensede ressurser for å bygge opp helt nye
miljøer og konkurranseformer – med konkurranse om de samme, fåtallige
talentene. Tidligere forsøk med fellesstart har vist at publikumsinteressen
har vært totalt fraværende, og at interessen fra løperne har forsvunnet
etter noen få sesonger. Ny satsning kan vise seg å bli et kostbart
feilgrep.
Unge mennesker er lett påvirkelige, og interessene skifter
over natten. Organisert idrett har ingen mulighet til å holde tritt med
dette. All idrett forandrer seg over tid – men idrett som stadig forsøker å
følge motelunene overlever ikke i lengden. Det er publikum
som er det stabile elementet i en etablert idrett, og deres interesser – som
i stor grad er basert på historie og tradisjon, for ikke å si nostalgi – må
nødvendigvis telle mer enn hensynet til unge utøveres skiftende luner. Men
det er fullt mulig å skille mellom
lekbaserte øvelser for unge, og de «ordentlige» konkurransene for voksne
utøvere. De store, populære og konservative idrettene har innsett dette. Det
burde også hurtigløpssporten kunne greie.
|