Skøytesport - toppbanner Toppbanner Skøytesport
  Artikler/reportasjer    Arkiv    Debatt    Om oss    Tilbakemeldinger   

Debatt

Kommentar til Marsteinstredet

Odd Arne Marsteinstredets lange og reflekterte innlegg var et friskt pust i skøytedebatten. Ikke minst er det fint at han presenterer seg. Selv om jeg har deltatt i skøytedebatt i mange år, vil jeg følge hans eksempel (og oppfordre andre debattanter til å gjøre det samme) før jeg kommenterer hans innlegg:

Jeg har aldri vært verken aktiv skøyteløper eller engasjert meg i klubbarbeid. Men jeg har vært aktiv supporter siden midten av 1970-tallet, har skrevet om hurtigløp i Skøytesport, Speedskating World, The Racing Blade og annetsteds, og har drevet en web-side med løpende norsk herrestatistikk (alle tiders og sesong) de siste 10 årene eller så. Ellers er jeg litteraturviter med kulturhistorie som støttefag, og har erfaring som kritiker, forlagskonsulent, skribent og redaktør i fagblader for kriminallitteratur, voksenopplæring og grafisk bransje. Allsidig arbeidserfaring, med alt fra bygg og anlegg, til illustrasjon og ombrekking på rullebladet. Jobbet delid i helse- og sosialvesenet i mer enn 15 år. Jeg har interesse for og personlige kontakter innenfor samfunnsvitenskap og pedagogikk. Jeg er medlem av en rekke foreninger, der jeg er mer eller mindre aktiv. Styreerfaring har jeg fra MacFORUM og Rivertonklubben.

Så til Marsteinstredets punkter:

Norge som skøytenasjon:
Her må det understrekes at Norge, tross sviktende resultater gjennom flere år, fortsatt er nummer to etter Nederland hva offentlig skøyteinteresse angår. Det kan til og med diskuteres om ikke Norge kan konkurrere med Nederland her, om vi tar hensyn til
innbyggertallet – i alle fall når norske løpere har vinnersjanser i de mest tradisjonsrike øvelsene. Dette er forhold det må tas hensyn til når NSF legger planer. Å skusle bort det potensialet som ligger i de historiske tradisjonene, er et alvorlig feilgrep som bare kan skade sporten.

Målsetting og -oppfyllelse:
Her er vi inne på et viktig punkt. Den tenkemåten Marsteinstredet viser til, er basert på det som ofte kalles «management-tenkning», og som har møtt massiv kritikk fra alle ikke-økonomiske fagmiljøer, og som er frakjent enhver verdi av fremstående samfunnsforskere som Pierre Bourdieu og Zygmunt Baumann. Kokt ned til det vesentligste, kan man si at slik tenkning bare er brukbar til å legitimere lederlønner. Noen positiv virkning på fremtidige prestasjoner, kan vanskelig påvises.

Pedagogisk forskning viser oftest at prestasjonsnivået hemmes av fokusering på konkrete mål. Når det gjelder motivasjon, viser det seg at fokus på prosess er klart overlegent. Overført til idrett, vil det si at utøvere som er fullt og helt konsentrert om det de til enhver tid gjør – det være seg trening eller konkurranse – gjennomsnittlig
yter mer enn de som betrakter treningen som en forberedelse til senere konkurranser, eller går for å oppnå en viss tid eller plassering. Målfokusering virker negativt enten målet oppnås eller ikke. I det første tilfellet blir det vanskeligere å motivere seg til
nye innsatser – jfr. Sverre Hauglis uttalelser etter VM, eller Even Wettens svake løp etter 500-meterrekorden på Hamar. I det siste mister man lett motet: Hva er vitsen med å fortsette, når all innsatsen som er lagt ned så langt, ikke førte til det forventede
resultatet? Målfokusering krever rett og slett stadig nymotivering fra bunnen av. Ved prosessfokusering er den enkelte oppgaven motivasjon i seg selv. Dette kalles også henholdsvis ekstern og intern motivasjon. For skøyteinteresserte bør det jo være av interesse at Johann Koss, etter intervjuer å dømme, var utpreget prosessfokusert.

Nå er det jo mulig for den enkelte løper å være prosessfokusert, selv om organisasjonen opererer med et målfokus. Men organisasjonskulturen påvirker nødvendigvis utøverne – spesielt hvis også treneren er mest opptatt i å oppfylle konkrete målsettinger.

Jeg har ikke fagkunskaper til å vurdere Peter Muellers treningsopplegg. Men utenfra sett er det åpenbart at de norske løperne sliter med to vesentlige problemer: Teknikk og psyke/motivasjon.

Det siste har jeg vært inne på ovenfor. I praksis virker det som om flere norske løpere lider av prestasjonsangst. Man konkurrerer sjelden, og makter ikke å yte sitt beste når det gjelder som mest. Her kan jeg se to mulige løsninger: Psykologisk rådgivning (som
f.eks. Koss benyttet seg av) – eller større konkurranseerfaring. Det man gjør ofte, blir mindre skremmende enn det man gjør sjelden. Dette er helt elementær psykologi, som det er underlig at trenere og ledere ikke fatter. Mange husker vel Karolina Klüft, som sjokkerte svenske idrettseksperter ved å poengtere at et internasjonalt mesterskap for
henne bare var et hvilket som helst stevne i en lang rekke.

Spesielt når det gjelder sprinterne, er det dessuten påfallende at de ikke makter å gjennomføre fire løp på toppnivå i løpet av en helg. Her skulle man også tro at praktisk erfaring ville hjulpet. Det vil si at man ikke bør trekke seg fra sin nest beste distanse i
verdenscupløp, og eventuelt starte utenfor konkurranse på den distansen der man ikke er kvalifisert. Grunde Njøs (tror jeg det var) sa en gang at man måtte gjennomføre et stort antall 500-metre hver sesong, om det skulle klaffe i de viktige konkurransene. Dette er en erfaring dagens løpere (også allrounderne) burde merke seg.

Skøyter i mediene:
Dette har jeg vært inne på før. Jeg mener at TV-dekningen i år har vært glimrende, forholdene tatt i betraktning. Jeg vil også påpeke at Marsteinstredets «statistikk» bekrefter det jeg lenge har hevdet: At det ikke finnes noen lettvint sammenheng, verken mellom mediefokus og resultater eller mediefokus og «popularitet». Fotball og ishockey er knapt nok idretter der norske utøvere utmerker seg. Påstått populære idretter som skiskyting og hopp havner nesten like langt ned på listen som hurtigløp.

For meg er det åpenbart at NRK gir idretter sendetid og fokus avhengig av interessene til de mest markerte seniorreporterne. Ellers har media generelt forlengst sluttet å se på idrettsinteresse når de ansetter sportsjournalister (med mulig unntak for fotball). Alder og kjønn er blant det som er viktigst. «Media» består altså i stadig større grad av folk som verken har peiling eller er interessert i hva det dreier seg om. Jeg er enig i at NSF bør ha en mediestrategi – men en ukritisk tilpasning til «den nye sportsjournalistikken» kan lett skade idrettens tradisjonsgrunnlag og dermed publikumsinteressen på lengre sikt. Kortsiktig vinning kan bety langsiktig tap. Jeg vil påstå at en medieviter med stor kulturell innsikt vil være en langt bedre rådgiver her, enn en aktiv journalist.

Jeg blir oftest litt oppgitt når det er snakk om behovet for «profiler». En «medieprofil» er rett og slett en person som ofte eksponeres i media. I idretten er det en person med sportlig suksess og en viss artikulasjonsevne. En verdensmester på skøyter vil ha alle
sjanser til å bli en «profil». Om dette hjelper skøytesporten, er en annen sak. Ådne Søndrål var utvilsomt en «medieprofil» på slutten av 90-tallet, samtidig som Koss beholdt kjendisstatusen etter å ha lagt opp– men dette var også en trist tid for selve sporten hva medieomtale og publikumsoppslutning angikk.

Rekruttering:
Dette er et komplekst område, der jeg har vanskelig for å følge dem som foreslår patentløsninger. Et åpenbart problem er jo anlegg: Bred rekruttering av skøyteløpere over tid er bare mulig der det er stabile isforhold. I vinter har vi sett at selv kunstisbaner har hatt problemer. På den annen side finnes det blomstrende klubbmiljøer på steder uten stabile isforhold. Her ser vi vel resultatet av personlig engasjement fra unike ildsjeler. Om disse miljøene skal fortsette å blomstre, kreves rekruttering, ikke bare av unge utøvere, men også av voksne organisatorer. Her er det kanskje ikke nok å stole på tidligere løpere og aktives foreldre. Flere klubbmiljøer burde nok søke hjelp hos supporterne, slik f.eks. noen fotballklubber har gjort. Den avvisningen av supportere («termosadelen») vi har sett i dette forum, tjener i alle fall ikke sporten.

Så vidt jeg kan se, er antallet deltagere i yngre årsklasser ikke så galt for tiden (jeg vet ikke hvor relevant det er å sammenligne med «kronårene» først på 80-tallet – da var det kalde vintre, skisporten sto svakere, og fotballen hadde ennå ikke helt etablert seg som
helårsidrett med monopol på lokale idrettsanlegg). Årets sesong har imidlertid utmerket seg på to måter: Ved at flere unge talenter har lagt opp eller støtt på problemer, og ved at unge løpere systematisk har uteblitt fra løp andre steder enn på Hamar. Da ser jeg et problem i tillegg til det å få barn og ungdom til å begynne med skøyter: Å få
dem til å konkurrere når de først har begynt. Her kommer motiveringen inn igjen: Hvorfor driver man på med idrett? Har skøytesporten utviklet en kultur der konkurranser oppfattes, ikke som idrettens praktiske innhold, men som en belastning på veien mot abstrakte, fremtidige mål?

For mange er løsningen på alle rekrutteringsproblemer «nye» og «mer spennende» øvelser. Da har man, etter min mening, ikke forstått hva en idrett er. Hurtigløp på skøyter er ikke det samme som kortbaneløp, fellesstartløp eller rulleskøyter – det er nettopp konkurranseformatet som definerer en idrett; ikke baneunderlag eller
kroppsbevegelser. At hurtigløpssporten i USA og andre steder har fått viktige tilskudd fra disse søsteridrettene, betyr ikke at satsning på slike konkurranseformer vil «redde» skøytesporten i Norge. I USA er disse alternative skøyteidrettene vel etablert, med tradisjoner tilbake til 1800-tallet, og står knapt i noe konkurranseforhold til den europeiske hurtigløpssporten. I tradisjonsløse land som Frankrike og Storbritannia førte lanseringen av kortbaneløp til hurtigløpssportens død. Hos oss betyr en slik satsning å spre begrensede ressurser for å bygge opp helt nye miljøer og konkurranseformer – med konkurranse om de samme, fåtallige talentene. Tidligere forsøk med fellesstart har vist at publikumsinteressen har vært totalt fraværende, og at interessen fra løperne har forsvunnet etter noen få sesonger. Ny satsning kan vise seg å bli et kostbart
feilgrep.

Unge mennesker er lett påvirkelige, og interessene skifter over natten. Organisert idrett har ingen mulighet til å holde tritt med dette. All idrett forandrer seg over tid – men idrett som stadig forsøker å følge motelunene overlever ikke i lengden. Det er publikum
som er det stabile elementet i en etablert idrett, og deres interesser – som i stor grad er basert på historie og tradisjon, for ikke å si nostalgi – må nødvendigvis telle mer enn hensynet til unge utøveres skiftende luner. Men det er fullt mulig å skille mellom
lekbaserte øvelser for unge, og de «ordentlige» konkurransene for voksne utøvere. De store, populære og konservative idrettene har innsett dette. Det burde også hurtigløpssporten kunne greie.
 

(c) Skøytesport 2012
Webredaktør: Nils Einar Aas
Gjenbruk og reproduksjon av Skøytesports tekst og illustrasjoner er ikke tillatt uten etter avtale med redaksjonen. Ved referanser/linker til våre sider, skal Skøytesport oppgis som kilde og med link til den fullstendige artikkelen. Linkede sider må åpnes i fulle/egne vinduer, og IKKE inne i en ramme/frame eller på andre måter som kan gi inntrykk av at materialet er publisert av eller tilhører andre enn Skøytesport.

Websidene er tilrettelagt og vedlikeholdt av Publikant.