Debatt

Mer om hverdag og fest

Av Terje Bård Hansen | 2007-04-11

Det er flott at så mange melder seg på i skøytehall-debatten. Og at folk endelig later til å forstå det som har vært et hovedpoeng gjennom alle mine innlegg: At det er forskjell på «hverdag» og «fest» i idretten, og at de ulike hensynene faktisk kan kreve ulike (og noen ganger motstridende) løsninger.

Min bemerkning om uenighet, burde ikke være så vanskelig å forstå: Jeg er hele tiden ute etter å få folk til å tenke annerledes. Selv om jeg ofte (men ikke alltid) vil ha valgt ett bestemt standpunkt, mener jeg at nettopp dynamikken mellom ulike synspunkter er produktiv.

Når det gjelder Erik Bøkkos direkte spørsmål, har jeg vel bevisst latt være å svare – nettopp fordi jeg ser at valget mellom en festhall i Oslo og flere hverdagshaller rundt i landet dreier seg om ulike problemområder. Som Henning Hagelund mener jeg at skøyte-Norge trenger begge deler. Flere hverdagshaller kan (om de og de lokale klubbene drives klokt) føre til økt rekruttering. Men dette betyr ikke nødvendigvis økt publikumsoppslutning og mediefokus. Her vil et velfungerende «riksanlegg» i hovedstaden ha en ganske annen signaleffekt.

Jeg tror det er ganske opplagt at en «hverdagshall» i Oslo heller ikke vil ha den samme effekten på rekrutteringen her. På et mindre sted vil en skøytehall bli et sentralt landemerke, og klubben som er knyttet til den vil være en kulturell kraft i lokalsamfunnet. I Oslo finnes det et stort antall idrettsanlegg og ditto klubber, foruten et vell av andre kulturtilbud. Befolkningen er spredt over et større område, med ulike lokalpreg. Bare en skøytehall som eksponeres i riksdekkende medier vil være «synlig» over hele byen, og dermed i stand til å trekke ungdom fra andre steder enn de nærmeste blokkene på Valle. Sånn sett virker det logisk at flyttingen av skøytemesterskapene til andre byer (som begynte allerede på slutten av 1970-tallet) er en sterkt medvirkende årsak til at Oslo er så redusert som skøyteby (det ser for meg ut som om den definitive knekken kom nettopp etter at Hamar definitivt overtok som
«riksanlegg» – den generasjonen som var aktiv ved midten av 90-tallet, er bare blitt etterfulgt av en håndfull løpere). Tapet av landets største by rammer skøytesporten i hele landet. Nedleggingen av det høyprofilerte og sentralt beliggende Bislett til fordel for
det anonyme og litt bortgjemte Valle-Hovin er naturligvis en viktig del av dette — men kanskje mer symptom enn årsak.

I bildet av mangfold og mulig anonymitet finnes også mye av forklaringen på at dugnadsprosjekter som Bjugn-hallen er umulige i en storby: Unges fritidsaktiviteter er ikke nødvendigvis knyttet til nærmiljøet, og den lokale tilknytningen til anlegget mangler hos potensielle bidragsytere. Dessuten må prosjektet konkurrere med et utall andre kulturaktiviteter; valget står ikke bare mellom skolekorps, amatørteater og idrettslag. Selv er jeg medlem av et halvt dusin foreninger, og uformelt engasjert i flere andre miljøer, som alle roper etter frivillig innsats. Sannsynligvis gjør levekostnader og arbeidsforhold også at Oslo-folk ikke har de samme mulighetene til å ta fri fra jobben for å delta i frivillige aktiviteter, som folk på mindre steder. I alle fall i min omgangskrets, er det vanlig å arbeide langt utover normal arbeidstid, ofte både 6 og 7 dager i uken.

Men så er det altså også dette, at den typen idrettsanlegg jeg, og mange med meg, mener trengs i en storby, faktisk ikke kan bygges på dugnadsbasis. Det trengs profesjonelle krefter, både til planlegging, utførelse og drift. En Bjugn-hall ville i beste fall vært tenkelig som et bydelsprosjekt.

Dersom Henning Hagelund har rett i at en skøytehall i Oslo vil være et kommunalt anliggende og ikke konkurrere med anlegg i resten av landet, er dette svært gledelig. Men jeg kan ikke la være å tenke på at hovedstaden blir styrt av partier som er mer eller mindre glødende tilhengere av privatisering og nedbygging av politisk styring, og
husker at myndighetene tidligere har solgt kommunale prestisjeanlegg til kommersielle interesser – med idretten som taper. 

Bøkkos betraktninger om Oslo-folks reisevaner kontra distrikts-Norges, ser jeg som lite relevante. En grunn til å bosette seg i en by, er nettopp at behovet for transport blir mindre. For mange er dette ikke bare et spørsmål om makelighet, men også om miljøvern og ressursbruk. De færreste av mine bekjente har privatbil; man går eller sykler til daglig, eller benytter kollektivtransport. Å overbevise Oslo-folk om at timeslange reiser er «allright», vil nok være temmelig dødfødt. Vil man benytte seg av Oslos potensiale som
publikumsreservoir, må man legge forholdene til rette på Oslo-folks premisser.