Debatt

Kvinner

Av Terje Bård Hansen | 2007-05-04

Jeg har tidligere hevdet at idrettens og skøytesportens «målfokusering» favoriserer utøvere av en viss «vinnertype», men hemmer eller til og med ekskluderer andre som med rett oppfølging kunne blitt like gode. Kanskje er slik tenkning også en nøkkel til å
forstå, og dermed åpne for forandring av, «kvinneproblemet» norsk idrett generelt, og skøytesporten spesielt, sliter med?

Poenget er hele tiden at alle individer ikke passer inn i samme mønster. Sosiale og kulturelle systemer som skjærer alle over én kam, kaster vrak på de ressursene som ligger i menneskelig mangfold. Som bl.a. Ben H. Pedersen påpeker, blir norsk hurtigløp styrt av menn. De få kvinnene som har lykkes internasjonalt, er blitt trent av menn.
Men det samme gjelder de aller fleste av dem som har mislykkes. En av norsk kvinneidretts største suksesser er håndballandslaget. Håndballjentenes fremgang begynte da de første gang fikk en kvinnelig landslagstrener, og mellomperioder med mannlig trener har ofte ført til stagnasjon. Dette er blitt mye kommentert, både i media og i akademisk sammenheng.

Uansett hva som måtte finnes av fysiske forskjeller mellom hankjønn og hunkjønn, er de viktigste forskjellene mellom kvinner og menn sosiale og kulturelle. Det krever mer å lykkes innenfor en kultur som er dominert av det motsatte kjønn og dets tradisjoner. Et mindretall i en gruppe av overveiende motsatt kjønn må nødvendigvis bruke tid og
energi på å tilpasse seg flertallets tenke- og væremåter. Energi som, i en gruppe med rom for forskjellige tenke- og tilnærmingsmåter, kunne vært brukt på hovedsaken – i vårt tilfelle på å bli en bedre skøyteløper.

Jeg vil være forsiktigere enn Pedersen med å bruke uttrykket «undertrykke» – selv om behandlingen NSF har gitt kvinnelige skøyteløpere gjør det fristende å ty til slike ord. Jeg slutter meg heller til den franske kulturhistorikeren Foucault, som i sine studier konkluderte med at makt ikke er et endimensjonalt forhold mellom «herre og knekt», men dynamiske samspill på mange nivåer. I vår sammenheng kan det være et like stort problem at norsk «kvinnekultur» – det være seg den tradisjonelle eller nyere
feministiske – ser på idrett som en mannlig og egentlig umoden aktivitet, som at mannlige idrettsledere kan ha negative holdninger til kvinnelige utøvere.

Spørsmålet om de kravene som faktisk skal stilles, er heller ikke så enkelt som mange fremstiller det. De fleste vil vel innse, at om nivået er relativt lavere for ett kjønn enn for et annet, må kravene for å delta her nødvendigvis bli relativt lavere. Å hevde at «jentene må prestere på guttas nivå» for å bli uttatt til landslag eller mesterskap, er naturligvis like vanvittig som å hevde at herrelandslagene i fotball og håndball skulle nedlegges fordi damelandslagene plasserer seg bedre i VM – eller at NSF skulle kutte
ut all satsning på kunstløp, så lenge hurtigløperne plasserer seg bedre internasjonalt.

Men i skøytesporten er ikke det hele problemet. Her krever man faktisk mer av jentene. Vi ser at jenter som måtte slåss for å få delta i Verdenscup og EM kvalifiserte seg til distanse-VM, mens gutter som hadde klippekort til Verdenscupen ikke greide det samme.
Og når et redusert landslag tas ut for 2008-sesongen, ser vi at de mannlige junior-VM-deltagerne får plass (én riktignok bare som «hospitant») – mens jenta som plasserte seg bedre enn to av gutta, ikke engang nevnes som kandidat.

Slik jeg ser det, må norsk kvinneidrett kjempe på to fronter: Mot forstokkede «kjønnskulturer» (både blant kvinner og menn) som gjør idretten til en mannsting uten rom for verken tradisjonelle eller fornyende, kvinnelige tenkemåter. Dessuten (i alle fall for hurtigløpssportens del) mot en «mannskultur» blant ledere og trenere, som faktisk krever at jentene må gjøre det relativt bedre enn gutta, om de skal få den samme støtten.