Debatt
Norge som idretts- og skøytenasjon
Av Ben Henry Pedersen - 2008-02-02
Norge er og har vært lite villig til å lære av andre
nasjoner med hensyn til idrett og rammer. Der Norge profilerer idretten som
en del av samfunnet, fungerer den internasjonale idretten som en delvis
integrert, men mer eller mindre selvstendig, økonomisk del. Slik norsk
idrett administreres, med sterke bånd og økonomiske betingelser, er Norges
Idrettsforbund som største ”foretak”, landets største, men som
budsjettmessig ikke stemmer i forhold til medlemsmassen. Vi opplever et
ambivalent forhold mellom stat, nasjon og idrett. Statens økte bevilgninger
til idretten hører ikke med i denne artikkelen - heller ikke Norge som en
framtidig markedsorientert økonomisk nasjon, uansett drift og ideologi. Det
er all mulig grunn til å etterspørre statsgarantier alternativt skape rammer
for at idretten styrer eget hus.
Generelt - idrettspolitikk
Mange, ikke minst debattanter på denne debattsiden, har råket ut for en
slags nasjonal erfart villfarelse som om at idretten lever alene, uten
hensyn til andre sider av samfunnet. Dette er merkelig fordi vi har vært
igjennom en nasjonal og internasjonal tid og prosess, både sportslig og
samfunnsmessig og mediert: Eksempler som at Norge ikke ville gå vekk fra
klassisk langrenn og at Bokløv var ”fy”, er det mange av. Kortbane,
rulleskøyter og sprint snakker ikke hurtigløpsidretten mye om. Som et
eksempel ble det på Norges Idrettsforbunds hjemmeside kun fortalt om hvem
som ble uttatt til sprint-VM 08 og ingenting mer. Foran WC i Vikingskipet i
januar ble det derimot skrevet mange tekster, internt og mediert eksternt.
Både NSF og media så ut til å være enig i viktigheten om et visst forhold.
Det er sterkt betenkelig at ikke idretten selv er mer rettet mot
skøytesprint. Totalt avslører en slik holdning mye implisitt. Det skal bli
interessant å følge med fram mot allround VM, hvor Norges beste fra sprint
VM også er landets beste totalt.
Spesielt – om media – og syn og synsing
For dem som ennå ikke har observert og skjønt idrettens profiler; det er én
samfunns- og sportslig – og én mediert. Det nytter med andre ord IKKE å se
på én side, som å kreve ”mer skøyter”, ”lengre stevner og flere utøvere” en
liten idrett kan kreve. Å kreve en skøytehall som mange krever uten ekstern
og politisk støtte, er per definisjon verdiskapt lik null. Prosessen krever
altså flere tilganger. Medias oppgave er for eksempel ikke å tviholde på noe
som ikke finnes. NRK, som eneste medium med et snev av ”public service” og
den eneste nesten ikke-kommersielle kanalen, gir i overflod av hva vi kan
forvente av en idrett som verken kan måle seg ift. antall utøvere og/eller i
konkurranse med andre idretter, både nasjonalt og internasjonalt.
Situasjonen er faktisk slik at særidretten hurtigløp ”dessverre” konkurrerer
med og mot andre og nye idrettsgrener, vi kan like det eller ikke, men
hurtigløp på skøyter er ikke like attraktiv, lenger. Det skyldes både
konkurransen mot andre idretter, et forhold som relateres i nasjonal bredde
og internasjonale prestasjoner og så langt, hvordan stat og departement
velger å budsjettere norsk idrett. Disse preferansene bidrar på ingen måte
til å opprettholde nasjonal agenda og/eller forsvarer et krav om at media
skal re-presentere (gjengi). I denne dagsordenen hører med problemstillingen
om hurtigløp på skøyter fortsatt er en nasjonalidrett eller ikke.
|