Debatt

Oslo - Trondheim - Tromsø 2018

Av Ben Henry Pedersen - 2008-10-04

Interessen for et Tromsø-OL er blitt enda mer splittet og delt i et før og etter kvalitetssikringen. Måten Trondheim og Tromsø har jobbet i kulissene fortjener strykkarakter. Ingen oppnår noe med en slik skjult informasjon som ’kandidatene’ har felles. For Tromsøs del er dette på kanten av info-manipulasjon med falske kort og svindel.
 
Statsgaranti i en doblet størrelsesorden ser alle blir for drøyt. Foreløpig har vi bare ”kvalitetsikrers” syn for sagn. Ingen bør hive av seg nisselua, slik som ”kulturministeren” gjorde på pressekonferansen, selv om jeg er rimelig sikker på at han var kjent med innholdet i rapporten på forhånd. Slett show igjen fra Giske som sikkert ville gjort seg bedre som ”rockeminister”.

Den (idretts)politiske koplingen med eksterne idrettadministrative topper, en utenriksminister og en avsatt statsråd er å takke for at ikke Norge blir arrangør. Faktisk bidro disse til å velte hele prosjektet, stikk motsatt av all intensjon. Hadde ikke ex-kommunalministeren involvert seg på denne illojale måten, ville hele Norge, med unntak av noen ’innagerende’ nordlendinger, gått inn for Oslo/Lillehammer som det eneste fornuftige alternativet.

Rutinen – et døvt og dødt skøyteforbund
Skipresident Sverre Seeberg går ut i media og uttrykker pessimisme mht. et Trømsø-OL. En åpenhjertig uttalelse. Men skiforbundet er heller ikke den store taperen i dette bildet med sin solide, bevilgende økonomi som inkluderer en drømmetilværelse mht. anlegg. Atskillig verre er det med skøytesporten – forbundet og alle blindgjengere som holder til på Ullevaal som deltar med en total mangel i media. Når så eller hørte vi sist en offentlig og mediert uttalelse fra forbundet? Det virker som om de jobber og går inn for anonymitet. Det blir det ikke mye kreativitet ut av. Bortsett fra skiforbundet og fotballforbundet, som har skjønt dette med informasjon og kommunikasjon, deler skøyteforbundet den tause ideologi med mange andre idretter.

”Vinteridrettene går for Tromsø”
Denne offentlige uttalelsen er det eneste skøyteforbundet har stilt seg bak ifm OL-spørsmålet, og på oppfordring av media. Det ville vært høyst urettferdig å beskylde forbundet for å være progressiv og radikal. Et moteord; ’innovativ’, - jeg slenger på’ proaktiv’, så har vi alt hva Norges Skøyteforbund verken er eller bidrar med. Slik er forbundet en sikker taper, og som gjenspeiles godt i enkelte kretser og klubber. Optimisme skal de tydeligvis ha seg frabedt. Den forsvant (heldigvis) med Finn Aamodt...
 
Utslagsgivende er at Norges eneste all round toppløper har problemer med økonomien. At de aller fleste lovende juniorløpere i Trondheim har lagt opp, er et annet godt eksempel. Et tredje; en trøndersk skøyteregion uten løpere som følge av at Spkl. Falken er ribbet for en hel generasjon løpere. Nasjonalt er det bra at det skjer en mer positiv holdning andre steder. Dette halmstrået er det enest forbundet tviholder på mht. rekruttering og på vegne av sportens framtid som styres av ledere som er mer opptatt av administrasjon og ledelse enn å dukke ned i sportslige problemstillinger. Dette er en skam for idretten vår.

Et OL i Tromsø kommer ikke til å skje. Heldigvis, for å bekjentgjøre et standpunkt. Det er bare så vidt jeg applauderer en idé med utspring i Trondheim og tar i litt mer ift. Oslo. Trondheim tapte på grunn av det trøndere generelt er dårlig på: kommunikasjon. Ikke én skøyteklubb visste om ideen satt i regí av en særdeles lokal-tynn utgave av gutteklubben ’grei’. De som har lest kronikken min i Adresseavisen vet hva og hvem denne høyst interne ’klubben’ består av; kamm’raten Marwin å’ nånn’tvilsomt inviterte vænna. Slik styres nasjonal og skøytesport på kretsnivå, med interne, lukkete relasjoner, helt eller delvis uten informasjon og sportslig integritet. Innenfor politiske paradigmer kalles fenomenet maktarroganse. I skøytesporten må vi legge til ’pengelens maktarroganse’. Inkluderer vi en trøndersk papir-helt, er bildet fullkomment.
 
I Midtnorge bor anslagsvis 10 % av landets befolkning, men har gjennom tidene vært ledende og styrende innen vinter- og nasjonalidrettene ski og skøyter. Luk ut skisporten – og landsdelen ligger handlingslammet med brukket rygg. Spør du hva som skjer er svaret ’nothing’ – nettopp fordi det skjer ’nothing’.

Vestfold og Østlandet utgjør et regelfritak fordi de greier å snakke sammen og faktisk greier å omgå dette helhetlige nothing. Antall aktive forklarer sannhetsgehalten i det. At trønderne begår sportslig selvmord på sin måte bryr forbundet seg lite med. En demokratisk valgt leder ER en demokratisk valgt leder. Det er idrettens store kontradiksjon.