Debatt

Strekk i laget...

Av Leif-Harry Hansen - 2008-04-22

... om intern integrasjon og ekstern tilpasning

For skøytesportens del er det gledelig å lese at det nå er etablert et rent sprintlag bestående av norske elitesprintere med internasjonale ambisjoner. Dette er en hyggelig motvekt til den lite trivelige lesing om at flere av løperne i forbundets elitegruppe allround har trukket seg fra landslaget. Dermed står ikke lenger Even Wettens retrett som et enkeltstående tilfelle, og sammen med erfaringene som er blitt Marit Hemmer og Rune Stordal til del, ikke bare varsler, men dokumenteres det derved at det er ”strekk i laget”, for ikke å si oppløsning av så vel organisatoriske som psykososiale strukturer.

Innenfor min faglige forståelsesramme er dette et klart tegn på at vi har å gjøre med et arbeidsmiljø der disharmoni, fremmedgjøring, fravær av medbestemmelse og deltakerstyring råder grunnen. Innenfor et slikt tilsynelatende totalitært system er det vanskelig å få til den interne integrasjonen som er selve grunnlaget for at laget skal konstitueres som et LAG preget av inkludering og gode synergieffekter som bidrar til å ta ut den enkeltes potensial i målrettet arbeid innenfor en kollektiv setting. Den eksterne tilpasningen er gjerne et resultat av den interne integrasjonen, og når partene ikke spiller på lag, blir det strekk i laget; dårligere samspill, individualisme, misnøye, miljøforvitring med forsuret atmosfære og laber stemning, energilekkasjer, lojalitetskonflikter… you name it.

Jeg vil ikke her ytterligere si noe om Peter Mueller som trener og det treningsregimet Norges Skøyteforbund formelt representerer under gjeldende sportslige ledelse. Dette har vi vært inne på i en tidligere artikkel i disse spaltene, så jeg viser til den artikkelen der kulturforskjeller gjøres til et tema. Her føler jeg det betimelig å slå fast at det er Norges Skøyteforbunds styre som er ansvarlig for så vel personalpolitikken som de sportslige målsettinger, og hvis ikke det som er hjemlet i gjeldende strategiplan blir fulgt opp på en ryddig, hensiktsmessig og etisk forsvarlig måte, er det forbundsstyrets oppgave å gripe inn – styret skal jo styre iht. vedtatte målsettinger, verdier og normer. Det kan vel ikke herske tvil om deres mandat?

Slik uroen rundt Peter Mueller kommer til uttrykk i media, kan det synes som om at Norges Skøyteforbunds ledelse aksepterer at landslaget ikke setter seg som en integrert og solidarisk enhet, men tvert imot preges av uro, angst og usikkerhet. Dette gir selvsagt dårlige vilkår for læring og utvikling av løpernes kompetanse som skøyteløpere samtidig som rådende kultur gir NSF som organisasjon en frynset image og lite fordelaktig profil. Elitegruppa skal jo være forbildelig i alle henseender og skape trykk og positivt engasjement i hele organisasjonen. De er heltene og lokomotivet både sportslig, økonomisk og organisatorisk. Slik utviklingen har vært den senere tid, gjør det motsatte seg gjeldende: Krafta og trykket blir borte, energilekkasjene er mange og identifikasjonsgrunnlaget er vaklende.

Selvsagt burde vi hatt et formelt sprintlandslag som har vært likeverdig med allroundlandslaget både mht. status, økonomi, kompetanse og rammebetingelser for øvrig. Organisatorisk burde de vært definert som komplementære størrelser (utfylle hverandre mht. kompetanse, teknologi etc.) samtidig som de rent forvaltningsmessig er selvstendige og autonome enheter. Dette grepet skulle selvsagt forbundsstyret for lengst tatt og ikke overlatt til løperne på privat basis å ”rydde opp”, for det er i prinsippet det de gjør. Dette er et klassisk trekk i organisasjoner preget av ”la skure – ledelse”, enten blir man likegyldig og trekker seg ut eller så tar man styringen og skjerper frontene. Det positive her er jo at vi har ressurssterke løpere som har en målrettet handlingsorientering, setter dagsorden og ”oppretter sitt prosjekt” med en faglig sterk ”prosjektleder”, Frode Rønning. Vi antar at resten av støtteapparatet er av samme kvalitet. Dermed er det dannet en motkultur, et miljø som opptrer som en subkultur som utfordrer den formelle organisasjonen, primært styret i NSF. Rent akademisk er dette et uttrykk for en konflikt som det etter min mening er viktig å få en konstruktiv løsning på så fort som mulig slik at skøytesporten eksponeres som en tilsynelatende sterk og samlet enhet som jobber lojalt mot felles mål etter de verdier og formuleringer som er hjemlet i gjeldende strategiplan.

Med bakgrunn i det som rører seg i det norske skøytemiljøet på toppnivå, er det grunn til å etterlyse en tydeligere ledelse som tar rasjonelle grep som bidrar til intern integrasjon og et solidarisk lagspill mot felles omforente mål. Dette er jo styrets oppgave, det er dette som er mandatet Tinget har gitt dem, og derfor er det legitimt å forvente at det gjøres vitale grep av så vel personal som strukturell karakter. Se til å få laget samlet og skap målrettet engasjement og brei kollektiv involvering; gjør det nå! Norges Skøyteforbund som organisasjon synes å være moden for omfattende reformer (les: organisasjonslæring) enn si en kulturell revolusjon.