Debatt

Stevnekvalitet

Av Terje Bård Hansen  |  2008-11-24

Hans Dankertsen avviser 23.11. at han eller Jarle Pedersen er ute etter veteranene, og hevder at målet er forbedret stevnekvalitet. Det er greit nok. Problemet er imidlertid, at denne presiseringen hverken fjerner selvmotsigelsene i Fana-folkets tidligere argumentasjon, eller viser til et faktagrunnlag argumentasjonen kan bygge på.

Dankertsen antyder tidskrav for NC-deltakelse. Som skøytestatistiker på amatørplanet (med løpende norske sesong- og alle tiders-lister på Internett siden midten av 1990-tallet), vet jeg at de deltakerne i det omstridte Norgescup-stevnet som ikke har klart de tidskravene Dankertsen forholder seg til, lett kan telles på én hånd. Alle har riktignok ikke klart kravene i inneværende sesong, men de som har klart dem før vil sannsynligvis klare dem også denne sesongen.

Den resultatserien Dankertsen nevner som skrekkeksempel, er helt enkeltstående. Det å utelukke denne ene (svenske) løperen, som var langt bak nærmeste konkurrent på samtlige distanser, vil naturligvis ikke ha noen praktisk betydning, hverken for arrangementslengde eller «stevnekvalitet». Det samme gjelder om han får følge av de par norske løperne som ikke har innfridd kravene denne sesongen.

Dersom deltakerantallet skal reduseres i en grad som gir merkbart kortere stevner — og ønsket om kortere stevner var et uttalt poeng i Pedersens innlegg — må kravene være adskillig strengere.

Forrige sesong gikk 87 norske herreløpere under 41,0, 94 under 2.06, og 84 under 4.30. Skjerper vi kravene med et helt tidspoeng pr. distanse, ser vi at 71 underskred 40,0, 69 2.03, og 64 4.24. For å få et «kvalitetsstevne» av den typen enkelte ønsker, må kravene sannsynligvis settes til omkring 39,0, 2.00 og 7.20 for senior menn. Dette vil utelukke mange nyopprykkede seniorer, men fortsatt inkludere en del «hobbyløpere» i veteranklassene.

Idéen om NC-kvalifisering gjennom lokale konkurranser er en helt annen, og etter mitt syn mye bedre idé. Den har imidlertid en forutsetning som idag ikke oppfylles: Kvalifiseringsstevnene finnes ikke. De lokale stevnene som arrangeres, er sporadiske, har tilfeldig deltagelse og arrangeres ofte under dårlige forhold. Videre er det stor kvalitetsforskjell, både i topp og bredde, mellom kretsene. Stort frafall i yngre årsklasser kan forandre bildet fra år til år. Skal et slikt kvalifiseringssystem fungere, må det baseres på regelmessige stevner med representativ deltagelse, og det må beregnes et kvotesystem som gjenspeiler nivået i hver krets. Skal kvalifiseringen kombineres med tidskrav, slik Dankertsen fortsatt synes å mene, må tilstrekkelig mange av stevnene arrangeres under gode og jevne forhold, og det må finnes et rettferdig system for sammenligning av tider fra ulike baner. Men før det gjøres noe med stevnetilbudet, er NC-kvalifisering gjennom lokale konkurranser rett og slett ikke noe reelt alternativ.

Det er naturligvis ikke slik, at lokale stevner vil blomstre opp så snart Norgescupen blir lukket. Også i denne debatten har vi sett uttalelser om skøytestevner som en belasting for arrangører og funksjonærer. Når slike argumenter brukes for å begrense omfanget av de relativt prestisjefylte NC-stevnene, er det naivt å tro at iveren etter å arrangere lokale stevner vil vokse med «økt etterspørsel» og dermed større krav til frivillig innsats.

Et bedre, lokalt stevnegrunnlag må nødvendigvis komme først. En skjerping av kravene til NC-deltagelse, uten at det i utgangspunktet finnes et solid stevnetilbud til de som utelukkes, kan bare føre til én ting: En dramatisk reduksjon av antallet skøyteløpere i Norge. Blant de som gir opp, vil det både være «hobbyløpere» uten større ambisjoner, og unge løpere med håp om fremgang.

Dette dreier seg, kort sagt, om motivasjon. Det å strebe mot et mål, enten det er internasjonale medaljer eller deltagelse i Norgescup, kan være en spore til innsats og fremgang. Men det er et godt dokumentert faktum (og de fleste av oss har vel selv følt det på kroppen i en eller annen sammenheng), at dersom målet virker uoppnåelig, vil det være demotiverende. En idrett som bare tar hensyn til en ambisiøs elite, vil effektivt ødelegge den bredden som er nødvendig for å rekruttere til denne eliten på lengre sikt. En idrett som ikke verdsetter langvarig satsning på lavere ambisjonsnivå, vil ikke bare miste bredde, men også de potensielle topputøverne som ikke lykkes i å ta steget opp i eliten umiddelbart. Begge deler har vært et stort problem for norsk skøyetsport de siste 20 årene. Vi bør være ytterst skeptiske mot forslag som kan tenkes å forsterke disse problemene.

Nok en gang vil skøytefolket ha godt av å se til mer suksessrike konkurrenter: I den norske sesongåpningen i langrenn var det rundt 90 deltagere bare på én av distansene, og tidsforskjellen mellom vinneren og sistemann var prosentvis større enn hva vi ser på skøytebanen (når den enslige svensken i Dankertsens eksempel unntas). Uten at det førte til ramaskrik, hverken fra langrennsfolk eller journalister.