Debatt

Blåøyd som jeg er...

Av Henning Hagelund  |  2010-01-22

Jeg er en blåøyd idealist, genuint opptatt av skøyter gjennom etter hver et relativt langt liv, de siste årene mer enn bare som tilskuer. Det å få komme tettere på sporten gjennom et aktivt engasjement har gitt mange gleder og hyggelige stunder de siste 10 årene. Drivkraften har hele tiden vært interessen for nasjonalidretten over alle nasjonalidretter – skøyter. Det har blitt til mange givende og interessante diskusjoner og samtaler med kollegaer og venner om et tema som opptar svært mange, norsk skøytesport... De siste ukene har vært et svart kapittel og jeg har stilt meg spørsmålet – når er det nok?
 
Blåøyd som jeg er, har jeg trodd på idretten som en positiv bevegelse med idealer og samfunnssyn jeg har vært stolt av å identifisere meg med, men igjen stiller jeg meg spørsmålet – er jeg stolt nå også?
 
Diskusjonen som foregår for fullt i pressen og har blitt et yndet diskusjonstema i svært mange fora, er i ferd med å dreie seg bort fra utgangspunktet. Inngangen var for meg et viktig oppgjør om idrettens grunnverdier og ideal, at man ønsket et uvesen i form av trakassering og utilbørlig oppførsel til livs. Et oppgjør som jeg oppfattet å være en statuering av et eksempel på hvor grensen går for hva en sentral spiller i systemet kan tillate seg å gjøre. Det var voksent gjort av NSF å ta dette oppgjøret, noe som gjorde meg stolt av å tilhøre miljøet, blåøyd som jeg er.
 
Etterspillet derimot, gjør meg oppriktig lei meg - blåøyd som jeg er. Det som kunne blitt et manifest for idrettens grunnverdier har bleknet totalt i den brutale virkelighet med maktkamp, selvopptatthet og usympatiske uttalelser hvor toppidrettens verste side brettes ut og synliggjøres for en hel nasjon. Jeg har gledet meg til OL - blåøyd som jeg er, men uansett utfallet av diskusjonene vi er oppe i, så vil alt ha en bismak. Hvor mye er en medalje verdt?
 
Den kortsiktige virkningen av all støyen er manglende interesse for hva som skjer senere i vinter, den langsiktige virkningen derimot kan bli verre. Folk er i ferd med å miste all respekt og interesse for skøytesporten, unge utøvere begynner å miste interessen for å fortsette med en idrett flere og flere kommer med negative og krasse bemerkninger til. Aktuelle sponsorbedrifter begynner å stille kritiske spørsmål til om skøytesport er noe de vil identifisere seg med og politikere som sitter som sentrale beslutningstagere rundt anlegg begynner å undre seg på hvor skikket skøytefolket er til å forvalte de anlegg de måtte bli tildelt.
 
At det koker innad i skøytesporten er i seg selv bagatellmessig sammenlignet med den skaden all negativ medieomtale når er i ferd med å medføre utad. Dette perspektivet synes jeg er blitt helt borte i diskusjonen og et moment aktørene i den pågående maktkampen bør ta innover seg. Hev blikket og vurder hvilke signaler som man ønsker å sende ut og hva man selv ønsker å identifisere seg med. Når er det nok? Nå er det nok.
 
Blåøyd som jeg er, gleder jeg meg til helgens veteranstevne på Hamar og blåøyd som jeg er, kommer nok Valle Hovin til å bli mitt andre hjem i fremtiden også, men noen har helt malurt i begeret og det smaker ikke like godt.