Debatt
Blåøyd som jeg er...
Av Henning Hagelund | 2010-01-22
Jeg er en blåøyd idealist, genuint opptatt av skøyter
gjennom etter hver et relativt langt liv, de siste årene mer enn bare som
tilskuer. Det å få komme tettere på sporten gjennom et aktivt engasjement
har gitt mange gleder og hyggelige stunder de siste 10 årene. Drivkraften
har hele tiden vært interessen for nasjonalidretten over alle
nasjonalidretter – skøyter. Det har blitt til mange givende og interessante
diskusjoner og samtaler med kollegaer og venner om et tema som opptar svært
mange, norsk skøytesport... De siste ukene har vært et svart kapittel og jeg
har stilt meg spørsmålet – når er det nok?
Blåøyd som jeg er, har jeg trodd på idretten som en positiv bevegelse med
idealer og samfunnssyn jeg har vært stolt av å identifisere meg med, men
igjen stiller jeg meg spørsmålet – er jeg stolt nå også?
Diskusjonen som foregår for fullt i pressen og har blitt et yndet
diskusjonstema i svært mange fora, er i ferd med å dreie seg bort fra
utgangspunktet. Inngangen var for meg et viktig oppgjør om idrettens
grunnverdier og ideal, at man ønsket et uvesen i form av trakassering og
utilbørlig oppførsel til livs. Et oppgjør som jeg oppfattet å være en
statuering av et eksempel på hvor grensen går for hva en sentral spiller i
systemet kan tillate seg å gjøre. Det var voksent gjort av NSF å ta dette
oppgjøret, noe som gjorde meg stolt av å tilhøre miljøet, blåøyd som jeg er.
Etterspillet derimot, gjør meg oppriktig lei meg - blåøyd som jeg er. Det
som kunne blitt et manifest for idrettens grunnverdier har bleknet totalt i
den brutale virkelighet med maktkamp, selvopptatthet og usympatiske
uttalelser hvor toppidrettens verste side brettes ut og synliggjøres for en
hel nasjon. Jeg har gledet meg til OL - blåøyd som jeg er, men uansett
utfallet av diskusjonene vi er oppe i, så vil alt ha en bismak. Hvor mye er
en medalje verdt?
Den kortsiktige virkningen av all støyen er manglende interesse for hva som
skjer senere i vinter, den langsiktige virkningen derimot kan bli verre.
Folk er i ferd med å miste all respekt og interesse for skøytesporten, unge
utøvere begynner å miste interessen for å fortsette med en idrett flere og
flere kommer med negative og krasse bemerkninger til. Aktuelle
sponsorbedrifter begynner å stille kritiske spørsmål til om skøytesport er
noe de vil identifisere seg med og politikere som sitter som sentrale
beslutningstagere rundt anlegg begynner å undre seg på hvor skikket
skøytefolket er til å forvalte de anlegg de måtte bli tildelt.
At det koker innad i skøytesporten er i seg selv bagatellmessig sammenlignet
med den skaden all negativ medieomtale når er i ferd med å medføre utad.
Dette perspektivet synes jeg er blitt helt borte i diskusjonen og et moment
aktørene i den pågående maktkampen bør ta innover seg. Hev blikket og vurder
hvilke signaler som man ønsker å sende ut og hva man selv ønsker å
identifisere seg med. Når er det nok? Nå er det nok.
Blåøyd som jeg er, gleder jeg meg til helgens veteranstevne på Hamar og
blåøyd som jeg er, kommer nok Valle Hovin til å bli mitt andre hjem i
fremtiden også, men noen har helt malurt i begeret og det smaker ikke like
godt.
|