Debatt

Framtid for allround

Av Lars Finsen |  2010-07-20

Det var et sjokk for en skøyteelsker å høre at vi nå kunne risikere å måtte nøye oss med 4 par på 10000 m i allroundmesterskap. Det var tragisk nok å skulle gi slipp på de 8 som i mange år blei regna som det naturlige og riktige, og vi har gått og håpa på at de som sitter med skøytemakt skulle skjønne ansvaret sitt og gi dem tilbake igjen.
 
Så skjer dette, og vi frykta det verste, særlig fordi forslaget kom fra den tekniske komiteen. Slike forslag faller ikke så ofte. Men heldigvis gikk det nå ikke så ille, og det var med vantru vi hørte at forslaget bare fikk to stemmer, Norge og Sverige. Vi lever i en surrealistisk verden, virkeligheten er ikke det den en gang var.
 
Når sommervarmen har lagt seg kan vi altså se fram til en skøytesesong med litt fyldige høydepunkter igjen. Men ettertanken gir også perspektiv med på lasset. Seieren er halv, for håpet om å få tilbake de 8 er fjernere enn noen gang. Det er fortsatt bare to internasjonale allroundstevner i året og resten sprint og enkeltdistanser, som kan være moro, men bare endimensjonal moro.

Skøyter er folkeforlystelse i noen få land, mens det i en del andre er satsing og en viss interesse fordi det er OL-plasseringer å kjempe om og/eller man klarer å få fram noen vinnere. I vårt eget land er situasjonen for nyrekruttering av skøytefans alarmerende. De fleste som ennå engasjerer seg er dem som har opplevd Bislett, enten på TV eller i levende live, gullalderen som endte i 1983. Og Bislett er historie, et tapt slag.

Alt er med andre ord ikke helt som det skal. Det var snakk om at den eneste måten å redde allroundmesterskapa på var å gå ned til 4 par på 10000 m. Samtidig var det også snakk om å gjøre det samme på kvinnenes 5000 m, hva meningen nå enn kunne være med det. Nå var altså tydeligvis ikke ISU-kongressen enige i denne analysen. Så hangler vi altså videre. Men hva var egentlig denne trusselen som hang over disse kjære allroundmesterskapa våre? De har blitt for langtekkelige og passer ikke inn i det 21. århundrets TV-formular?
 
Langtekkelige mesterskap er ypperlig for helfrelste skøytesupportere som gjerne sitter time etter time og noterer passeringstider og regner poengsummer den ene dagen etter den andre. Men passer slike helfrelste inn i det 21. århundret og kan skøytesporten basere seg på dem i framtida?

Det er et interessant faktum at i gullalderen var det meste av innholdet i en skøytedag overstått på halvannen til to timer, omtrent samme tid som varigheten av en fotballkamp. Da dette hovedinnholdet var fordøyd, gikk de fleste hjem, mens de helfrelste blei stående til siste par med blyantene og noteringsblokkene sine. De kunne utgjøre et betydelig innslag, kanskje 1/5 til 1/3 av tilskuermassene, avhengig av hvordan det lå an med hjemmefavorittene. I dag må hovedmassen finne seg i å bevitne det ene buljongparet etter det andre før det begynner å skje noe av interesse. Til og med en skøyteidiot som jeg skjønner at det kan være uspennende å overvære 10000 m-duellen mellom Niedzwiedzki og Anesi og flere i samme kaliber mens man venter på den tilsvarende mellom Bøkko og Kramer. Skøytekommentatorer som river seg i håret i fortvilelse over slike utidsmessige foreteelser og hyler etter reformer kan sikkert også være opprivende for dem som sitter hjemme i stua og høster inntrykk fra mesterskapet.

Skal man reformere noe på dette, er det flere hensyn man må ta. Hensynet til de helfrelste står jo for meg fram som ett av de viktigste. For de helfrelste er skøytebegivenheten en fest, og nedskjæringer mottas med utakk. En idrett har all interesse av å opprettholde et godt forhold til sine største fans. Men levealderen til de helfrelste er begrensa, og her til lands ser det ut til at den er mer begrensa enn noen gang før. Derfor må man også ta hensyn til de ufrelste, og tenke ut hvordan man kan frelse dem. Kan vi frelse dem ved å vise fram Niedzwiedzki og Anesi m.fl. på samme måte som vi har gjort de siste åra? Det er vel fare for at det kan bli begrensa utbytte av denne framgangsmåten.

Det mest opplagte tiltaket er å snu om på gruppene på langdistansene slik at de beste går først. Dermed kan f.eks. Bøkko og Kramer møtes i 3. par mens Anesi og Niedzwiedzki kan underholde entusiastene i 6. når de ufrelste eller halvfrelste har gått hjem. Men dette innebærer å gå tilbake til ei ordning som likner det vi har hatt før, og det blir for flaut for dem som har bestemt at det skal være slik det er nå, derfor vil det nok aldri få gjennomslag.

Et annet tiltak kan være å eliminere flere sprintere fra 10000 m ved hjelp av ei kvalifiseringsordning som favoriserer langdistanseløpere. Men dette innebærer også å gå tilbake til ei ordning som likner den vi hadde i gullalderen, og det vil nok også falle igjennom av samme grunn som nevnt ovafor. Forøvrig er nok dagens kvalifiseringsordning i overkant komplisert. Også for en med litt omløp i hodet kan det være lett å gjøre en feil, og jeg kan ikke huske når vi sist hadde et skøytemesterskap der TV-kommentatorene har fått det til. Da er det jo ikke så mye til hjelp for publikum, dessverre. For det er et viktig poeng som det er spennende å følge med på. Hvorfor ikke bruke sammenlagtresultatet over de to midterste distansene? Det gir så godt som nøyaktig samme resultat som dagens ordning, men er mye enklere.

Et tiltak som faktisk kunne fått meg til å godta 4 par på 10000 m er hvis kvinnene fikk det samme. 10000 m er en distanse som krever sin mann, på isen så vel som på tribunen. Den er en manndomsprøve, en distanse for skikkelige mannfolk. Men skøytekvinner av i dag er ikke utrente sveklinger, og man trenger ikke å ha et y-kromosom for å være tøff. Det er en fryd å se Martina Sablikova svinge seg igjennom 12 og en halv runde, så hvorfor ikke fordoble nytelsen? Flere andre, som Beckert og Haugli, ville hatt stor nytte av å ha en 10000 m i sammenlagtprogrammet. Det er urettferdig og diskriminerende at de ikke har hatt det til nå.

Endelig synes jeg det er meningsløst at vi år etter år skal nøye oss med to internasjonale allroundstevner i året. Denne ordninga har sikkert blitt til i påvente av at allroundmesterskapa skulle fisle ut av seg sjøl. Men til tross for alt klusset i arrangementsformene ser det ennå ut til at det hersker stor enighet blant fans om at de er høydepunkta i sesongen, kanskje med unntak for OL-sesongene, og blant utøverne ser det også ut til å være en brei oppfatning om at de er de mest høyverdige konkurransene. Kan vi derfor fortsette å finne oss i at allroundformen behandles så stemoderlig som den blir i dag? Nei, vi må ha allround i verdenscup og OL. Jeg ser for meg et sesongopplegg der de tre første cupene er reine allroundcuper, den ene med fullt program, som kvalifiserer til de regionale mesterskapa, så følger 2-3 sprintcuper som kvalifiserer til sprint-VM, deretter EM og andre regionale mesterskap, så sprint-VM og VM iblanda enkeltdistansecuper som kvalifiserer til enkeltdistansemesterskapet.
La oss danne ei gruppe for å fremme allround hvis det ikke kan gjøres på noen annen måte. Invitasjonen er herved avgitt.

Skøytemakt til folket!