Debatt
På tampen av OL
Av Per Ivar Henriksbø | 2010-02-26
Målet om minst én OL-medalje på skøyter ble nådd (i
skrivende stund er ikke lagtempo unnagjort). Men har vi grunn til å juble?
Visst gikk Sverre Haugli og Henrik Christiansen opp mot sitt beste på 5.000-
og 10.000-meteren. Maren Haugli gjorde en bra figur på 5.000, mens Hege
Bøkko kanskje var den som innfridde mest, på 1.000- og 1.500-meter, i alle
fall ut fra forventningene og tidsforskjellen fram til pallen. Jeg må ta med
Mikael Flygind-Larsen, også med habil 1.500. Og så gjorde vel Christoffer og
Fredrik det man kunne forvente på samme distanse.
Nå kan man selvfølgelig godte seg over at Håvards 5.000 og 10.000
forhåpentligvis og med all sannsynlighet har torpedert planen om et norsk
profflag rundt vår beste løper. Det løpet er nok kjørt. På den annen side
sitter jeg litt skuffet tilbake, over at det ikke ble bedre uttelling. Hadde
dette OL blitt arrangert for et år eller to siden, ville vi med stor
sannsynlighet hatt sølv på de to lengste distansene for menn. Selv med alt
levenet rundt trenere og løpere som den ikke aller beste oppladningen til
lekene, må man kunne spørre hvorfor vår antatt beste har stagnert til de
grader. Jeg så både 5.000 og 10.000 og spurte meg allerede etter en runde
hvorfor Bøkko gikk som om han var på glidisen i Salt Lake City og Calgary,
når de aller fleste som slo ham, hadde en helt annen takt og gikk til verket
med en helt annen ”råskap” og vilje.
Skøyteløp har ikke stilkarakterer, Men det kan av og til virke som mange av
de norske prøver å gå pent i stedet for å gå fort. Dette behøver ikke være
noen motsetning, men hva gjør at en såpass rask mann som Håvard (åpning 10
blank på 500 i EM) går 1.000-meter midt på treet, får opp farten først etter
to og en halv runde på 1.500, men ligger sekunder etter de beste etter tre
runder av 5.000- og 10.000-meter? Han er atskillig raskere enn Kramer, men
hvorfor går Kramer mye fortere allerede fra start enn Håvard? Han er
sterkere, ja visst. Men da må Håvard som sier han ikke er fornøyd med 4.og
5.plasser tørre å utfordre. Eller er han så mye dårligere på lengre
distanser enn 3.000 meter i år enn i fjor at han rett og slett må nøye seg
med plassering utenfor pallen?
Det går opp og ned med nederlenderne også, men de har likevel tradisjon for
å tørre å satse. Noen ganger blir det sprekk. Men av og til holder det
nesten til mål. Denne gutsen, denne vågale holdningen, ser jeg med får
unntak, altfor sjelden hos de norske. I stedet virker det som løperne er
redde for å sprekke.
Jeg tror de norske løperne må tørre mer, våge å ta sjansen på å gå tom, og
gå til start med mål om å bli best, ja vinne, ikke bare nest og tredje best
og fjerde best og femte best.
|