Debatt

Nyskapende idrett med massemedia
som premissleverandør

Av Sara Hemmer |  2010-06-11

Idrettsbevegelsen har opp igjennom historien endret seg, i takt med samfunnsutvikling, nye ideer og nye muligheter skapt av bedre teknologi og bedre økonomiske kår.
Slik har norsk idrett skapt og beholdt sin posisjon som folkebevegelsen framfor noen. Endring er altså et ønskelig og nødvendig gode, men hva skal drive oss framover og bestemme retningen for neste sprang?
 
De omdebatterte forslagene til ISU-kongressen har i stor grad utspring i frykten for å miste TV-dekning, med tilhørende oppmerksomhet og økonomisk potensiale. Frykten er sannsynligvis begrunnet, hvorvidt medisinen ”nedskjæring” er effektiv er en annen sak. Det foreliggende forslaget ble uansett bare begrunnet med kvalifisert synsing, det foreligger ikke offentlig kjente utredninger eller undersøkelser slik man kanskje skulle forvente i forkant av et såpass drastisk forslag. Å samle 32 av Europas fremste og best trente idrettsutøvere for så å la bare en fjerdedel fullføre det de har trent for synes jeg er ganske radikalt, og det er verd en diskusjon om hensikten, og hvorvidt idrettens idealer ivaretas eller skyves i bakgrunnen.
 
Alle vil i større eller mindre grad kunne akseptere at hensynet til reklameverdi og inntjening er en faktor. Ved det foreliggende forslaget styrkes kanskje den verdien, i hvert fall for de åtte utvalgte menn. Hvordan effekten er for løpere fra små nasjoner med liten sjanse til å komme til siste startstrek er mer uklart; den potensielle kaka blir muligens større men det kan fort bli færre som får - eller en mindre gunstig delingsbrøk. Hva skjer med idretten vår i andre land når Norge (slik vi håper og tror!) har fått skøytesporten på beina igjen, og de siste parene består av fire nordmenn og fire nederlendere?
 
Vi må uansett før eller siden ta et standpunkt i forhold til hvor langt vi vil gå for å tekkes media, det er ingen grunn til at TV-produsentene setter den for oss. Fremdeles ser det for eksempel ut til at både realityserier og det å involvere publikum har god effekt for seertallet og TV-kanalenes økonomi. Kanskje ville en publikumsavstemning gi rekordartet oppslutning? F.eks la resultatene bestemme de første 4 deltakerne på siste distanse, mens resten fordeles etter avstemning (kun kr 5/ € 0,50 pr melding)? Hvor få løpere på startstreken er det mulig å komme ned til- kanskje TV kommer tilbake hvis vi tar opp hansken fra boksesporten, og bare har dueller mellom regjerende verdensmester og en utfordrer? Mulighetene er mange hvis vi henter inspirasjon fra seerstatistikkene!
Et eller annet sted går grensen mellom underholdende idrett og reinspikka svett underholdning, men den er flytende og påvirkelig, særlig av de medier vi prøver å tekkes.
 
For all del, jeg tror alle ISU-forslag 2010 er framsatt i beste overbevisning, og at skøytesportens idé kommer til å bestå sjøl om hvert eneste ett blir vedtatt. Men innimellom endringsraptusene som skal gjøre oss lekre for massemedia bør vi kanskje gå til basis og sjekke ut hvem vi fremdeles er og vil være, før ideen blir borte?