Debatt

«Isfolket»

Av Leif-Harry Hansen |  2011-01-27

Uten formaliserte skøytebaner av ulik størrelse og kvalitet, svikter grunnlaget for bevaring og utvikling av norsk skøytesport. I et nasjonalt perspektiv er allerede hurtigløp en marginal idrett statistisk sett ¹, og det er kun noen få tradisjonstunge miljø på Østlandet samt byer som Arendal, Stavanger og Bergen som i hovedsak bidrar til å profilere skøytesporten som et tilsynelatende allment samfunnsfenomen. Utover landet for øvrig er det langt mellom skøyteklubbene, og skøyteinteressen lever latent som en historisk anakronisme blant den noe eldre garde av befolkningen … de med gode minner fra radioens glansperiode og direkte sendinger fra de store mesterskap med Hjallis eller Kupper'n som favoritter. Senere ikoner som ”S-ene” og Koss, har understøttet entusiasmen, men det begynner å bli lenge siden de stimulerte til anleggsbygging, klubbutvikling, trening og konkurranser. Så hva nå?
 
Skøytesporten (les: hurtigløp)har jo historisk sett blitt betegnet som en nasjonalidrett² med der tilhørende medieinteresse … en interesse som altså er historisk betinget. Når vi nå verken har karismatiske toppløpere eller en offentlig skøytebane i så å si alle byer og tettsteder, supplert av isløkker i bydeler og i bygdelag, har sporten vår dårlige vilkår. Vår antakelse om den labre nasjonale interessen fikk vi bekreftet gjennom den ”markedsundersøkelsen” anleggsutvalget i Skøyteforbundet gjorde i fjor. Samtlige av landets 430 kommuner var adressat i denne undersøkelsen der vi ville kartlegge skøytebaner av ulik karakter: Eksisterende anlegg / anlegg under planlegging / ønskete anlegg.

For det første var svarprosenten skuffende lav (110 kommuner = 25,6 %) og for det andre var svarene vi fikk jevnt over av relativt defensiv karakter. Hvis vi drister oss til å kalle resultatene av denne undersøkelsen et nasjonalt interessebarometer for norsk skøytesport, synes fremtidsutsiktene dessverre å være heller dårlige. Rent metaforisk kan vi faktisk ikke si at det er mange hvite flekker på vårt nasjonale skøytekart, men at selve kartet domineres av hvitt med noen fragmentariske fargeklatter (”skøytekommuner”) primært på Østlandet … og i ellers i spredt og uregelmessig geografisk orden.
 
Med bakgrunn i dette er det nå viktig å erkjenne at skøytesporten er en verneverdig truet art innenfor idrettsfaunaen, og dernest gjøre strategiske grep som kan bidra til vern, vekst og positiv utvikling. Etter min mening er det noen basale forhold som legger avgjørende premisser for å få til en ny giv for skøytesporten:

• Standardiserte anleggskonsept som både er ”forprosjektert” og har en skisse til finansiering som en generell pakkeløsning.
• Karismatiske toppløpere som kjemper om internasjonale titler
• Isidrettene inn som obligatoriske aktiviteter i barnehager og skoler

Der skøytemiljøene holdes levende har man sterke klubbmiljø preget av kontinuitet og systematisk målrettet arbeid i tråd med norsk skøytesports uttalte ambisjoner ³. I slike miljø synes det også å være både politisk og byråkratisk interesse for skøytesporten som et viktig bidrag til befolkningens trivsel … altså, skøytesporten i et folkehelseperspektiv. Der kommunene er anleggseiere har de gjerne også ikke bare gode kunnskaper om drift av skøytebaner i et miljø preget av store klimatiske variasjoner, men også genuin lokalkunnskap ⁴ slik at de til enhver tid presenterer et produkt som er til alle brukeres tilfredshet. I praksis betyr det jevnt over kontinuerlig god skøyteis innenfor en tydelig og forpliktende istid (for eks. 15.10. – 15. 03. hvert år).
 
Under slike vilkår blir antallet brukere pr. sesong svært høy, og med positive tall i ulike statistikker ⁵ legitimerer man den offentlige satsingen på skøyteanlegg av ulik størrelse, standard og karakter. Slik jeg ser det, er det dette tallmaterialet sammen med kulturelle faktorer som vil være den bærende argumentasjonen i et saksfremlegg der man har ambisjoner om å bygge en kunstisbane eller en skøytehall. Hvis man av ulike grunner ikke har et slikt tallmateriale ”å slå i bordet med”, er det vanskelig å argumentere for så vel utbedring av eksisterende anlegg som for bygging av nytt. En forkortet åpningstid både mht. antall timer pr. dag og – ikke minst – mht. lengda på sesongen, gir selvsagt et årsoppgjør som viser lave besøkstall … og for dem som ikke ”ser bak tallene” vil et slikt statistisk materiale ikke virke fremmende for skøytesporten.
 
Det er dette som er i ferd med å skje i Tromsø etter at kommunens driftsavdeling overtok driften av Tromsdalen kunstisbane. Aldri tidligere har så mange mennesker vært dedikert oppgaver med å drifte skøytebanen, banen er oppgradert for millionbeløp både mht. frysemaskinene og rørsystemet under banelegemet … det er investert i forskriftsmessig sikring, det er kjøpt inn ny isprepareringsmaskin, nytt brytemateriell etc. … og dessuten er alt av bygningsmasse rundt banen rehabilitert slik at både garderober, skøytekafeen og tidtakerbuene nå er av høy standard. Til tross for alt dette som vel må sies å dokumentere ”den gode viljen”, har vi aldri tidligere hatt mindre istid og jevnt over så dårlig is som etter at Tromsø kommune overtok driften. Så her står det kanskje på ”evnen” hos en driftsavdeling som verken har fagkunnskap mht. det å lage is (preparere under varierte værforhold) eller fornødende lokalkunnskap slik at de forstår skøytesportens behov generelt og ei heller de aktive løpernes behov for god is og mye istid.
 
Ethvert driftsregime må vurderes ut fra det produktet de leverer, og når ikke banen er operativ med jevnt over kontinuerlig god skøyteis sesongen igjennom, har de levert til ”stryk”. Enten må de gis opplæring og tett faglig oppfølging i praksis eller så må de sies opp / omplasseres og et nytt og vel skikket regime tilsettes. I Harstad har byens skøyteklubb blitt delegert driftsmyndighet av Kanebogen skøytebane, de har tilgang til dertil egnete kommunale maskiner og kan drifte anlegget til beste for både de aktive løperne og til befolkningen ellers. De leverer så å si gjennomført et produkt som er på plass i form av en operativ skøytebane gjennom hele sesongen ⁶. I Harstad er det naturisbane med et relativt enkelt og tradisjonelt prepareringsutstyr.
 
Gjennom slikt samarbeid sikres god lokalkunnskap, odling av dugnadsånden, eierskap (ref. egen interessen) og synergieffekter både på mikro og makronivå … altså, brei integrasjon og skøytekulturell manifestering. Forbildelig! I motsatt fall undergraves skøytesportens eksistens om muligheter for vekst og utvikling.
 
Med bakgrunn i svarene på den tidligere nevnte undersøkelsen anleggsutvalget foretok blant alle norske kommuner, er det rimelig tydelig at det må et anleggspolitisk løft til for å skape en hensiktsmessig infrastruktur slik at skøyter igjen kan defineres som en nasjonalidrett. Innenfor de 110 kommunene som svarte, har vi 19 eksisterende skøyteanlegg, 2 under planlegging og 11 som er ønsket. Isolert sett er jo 11 fromme ønsker positivt, men 19 skøytebaner er ikke mange fordelt på 110 kommuner. Ut fra andre oversikter vet vi selvsagt konkret at vi har langt flere skøytebaner i Norge og at ambisjonene om å få flere er til stedet i miljø/kommuner som ikke har respondert på denne undersøkelsen. Likevel må det være tillatt å si at et ”viktig funn” i denne undersøkelsen er at skøytesporten ikke har brei og offensiv tilslutning utover i det
langstrakte og mangfoldige landet vårt.

Med slike erkjennelser i bakhodet bør Norges Skøyteforbund sammen med de andre ”isforbundene” jobbe på systemnivå for å få skøyter / isaktiviteter inn som obligatoriske aktiviteter (ref. fysisk fostring) i skoleverket. Dette vil dessuten også stimulere både barns nærmiljø og barnehagene til slik virksomhet om vinteren (les: synergier). Denne implementeringen av isaktiviteter i skolen vil selvsagt være betinget av at der legges is på løkker, på fotballbaner og formaliserte skøytebaner av ulik størrelse. I dette perspektivet blir det viktig at ”isfolket”, de respektive særforbund på is, har ferdige anleggskonsept for interesserte klubber, kommuner og private å gripe til. Her bør det være tale om generelle ”forprosjekterte” konsept med skisse til mulig finansiering.
 
Videre bør man på elitenivå odle talenter som utenom skøytefaglig talent også har gitte karismatiske egenskaper som appellerer til breie lag i befolkningen, og dessuten bør toppløperne opptre live rundt omkring i landet ⁷, og for å få til dette, må det kvalifiserte skøytebaner til i byer og tettsteder. Ja, det bør være en tydelig uttalt ambisjon at det skal være en skøytehall i de største byene i landet (regionanlegg), for både Tromsø, Trondheim, Bergen og Arendal har like stort potensial som arrangør av internasjonale mesterskap som Hamar, Stavanger og Oslo (ref. Skøytehallen på Valle Hovin). I et spredningsperspektiv vil slike regionale haller både øke rekrutteringen og synliggjøre berettiget tilstedeværelse som arena for isidretter ⁸ med nasjonale ambisjoner.

Konklusjon:
I denne artikkelen har vi forholdt oss til skøytesportens situasjon i nåtid og i en mulig framtid. Det er slått fast at vi er en liten og nærmest marginal idrett som sliter med å få slik politisk oppmerksomhet at det utløser positive vedtak om bygging av anlegg i kommunene. Så det må etter min mening settes i gang en offensiv mens vi ennå har gamle skøyteentusiaster inne på ulike nivå i vårt forvaltningssystem. Før fotballen tar alt, kan vi faktisk også invitere til flerbruk relatert til en kunstisbane eller en skøytehall. ”Isfolket” er en liten og sårbar art, og bør derfor etablere gode allianser i et flerbruksperspektiv … ”Look to Bjugn og Stavanger”.

[1] Dokumentasjon i form av antall klubber, registrerte medlemmer og antall lisensierte løpere.

[3] Norges Skøyteforbunds strategiplan

[4] De kan skøytesporten både som et trimtilbud og som konkurranseidrett med de krav som da stilles til is, preparering og sikkerhet.

[5] Antall løste billetter/årskort pr. sesong, antall organiserte klubbmedlemmer, antallet lisensierte løpere, skøyteskole ”årskull” etc.

[6] Minst innenfor den perioden det er terminfestete løp: 1.11. – 15.03.)

[7] Viser til de såkalte ”Skøytekarusellene” der eliteløperne reiste på turne rundt i landet og gikk løp sammen med lokale løpere, møtte opp på skoler, institusjoner etc,… god promotering av skøytesporten.

[8] Hurtigløp, kunstløp, bandy, ishockey og curling