Debatt
«Strategiske problemområder»
Av Leif-Harry Hansen | 2012-06-04
Intensjoner og realiteter
I organisasjonsteorien brukes begrep som “strategiske problemområder” og
“kritiske begivenheter” når organisasjonens identitet og ambisjoner synes å
være truet. Med dette som vaiende signalflagg vil jeg i denne artikkelen
komme nærmere inn på formuleringen ”Nasjonalidretten skøyter” — en
landsdekkende idrett hva anlegg og aktivitet angår, og dessuten en idrett
som favner bredt i alle aldersgrupper og samfunnslag mht. interesse når
massemediene vier hurtigløpsporten oppmerksomhet. Ja, i en sammenheng som
denne, er skøytesport synonymt med hurtigløp. Dette har selvsagt sin
historiske forklaring og i sin tid var vitterlig hurtigløp en nasjonalidrett
vi nevnte i samme åndedrett som skisporten … nasjonale ikoner og
internasjonale signaturer på Norge som nasjon. Etter min mening er det vel
freidig fortsatt å kalle skøyter en nasjonalidrett (ref. skøyteforbundets
strategiplan etc.) når betegnelsen nærmest kan betraktes som en historisk
anakronisme. Medlemstall, antall klubber og operative anlegg tilsier alt
annet enn det som karakteriserer en nasjonalidrett, og i motsetning til alle
lysløyper og alpinanlegg i ulike varianter er vi ikke i nærheten av slik
anleggs- og aktivitetsmessig dokumentasjon som nasjonalidretten ski kan vise
til.
Hvordan kan skøytesporten igjen bli en nasjonalidrett i Norge?
For at skøytesporten skal være en formalisert geografisk landsdekkende
aktivitet, må det stiftes klubber og bygges skøytebaner av ulik karakter
rundt omkring i landet. I dette perspektivet vil et tydelig anleggspolitisk
dokument være av stor interessevekkende betydning i en offensiv strategisk
prosess der skøytesporten promoteres som en flott aktivitet for alle
aldersgrupper i befolkningen; en fin idrett nærmest med hevd på å være en
nasjonalidrett.
I dette bildet blir Norges Skøyteforbunds strategiplan sammen med
resultatene av den landsdekkende anleggskartleggingen Skøyteforbundet er i
ferd med å gjennomføre, viktig argumentasjon for å sette i gang en kampanje
for bevirke til etablering av nye skøytemiljøer og omfattende spredning av
skøytesporten. Etter min mening har vi pr. dato så altfor få klubber, altfor
få baner og altfor få medlemmer til å kalles en nasjonalidrett. Våre mest
profilerte løpere er som “Tordenskjolds soldater” som tidvis opptrer i det
offentlige rom uten en sterkere fylking bak seg og surfer på historisk
goodwill inn i spaltene til riksavisene VG og Dagbladet, men i den senere
tid dessverre helst under overskrifter av negativ karakter.
I en strategisk fundert kampanje skal vi utfordre tabloidene med
konstruktive saker i en målrettet offensiv prosess der vi ønsker å gjenreise
skøytesporten som nasjonalidrett. I skøyteforbundets strategiplan er det en
tydelig uttrykt ambisjon om at Norge skal være blant verdens beste
skøytenasjoner, og da tolker jeg det som en av de tre fremste — mens vi pr.
dato vel ikke er bedre enn det lagtemporesultatene viser. Altså, i beste
fall nr. 5 på en verdensranking — tankevekkende! Ja, vi har gode juniorer
som på sikt under fornuftige treningsregimer vil bringe oss oppover og
samtidig stimulere til interesse både i media og blant befolkningen over det
ganske land. Fra et slikt bredt og allment engasjement vil det også ut fra
helt genuin interesse etableres nye klubber og bygges nye skøytebaner.
En offensiv anleggspolitikk må altså times med den potensielle interessen i
befolkningen sammenholdt med alderssammensetningen i offentlig forvaltning
både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Jeg står fast med mitt mantra
om at vi for tiden har den siste politikergenerasjon med genuin
skøyteinteresse, mennesker som har opplevd skøyterevolusjonen i 1963, S-ene,
Koss etc. Det er deres oppriktige kjærlighet til skøytesporten vi appellerer
til når vi utfordrer det offentlige beslutningssystemet med saker av
skøytefaglig karakter. Mine strategiske antakelser sier at skal en
anleggspolitisk offensiv lykkes, må den regisseres slik at vi møter markedet
i skjæringspunktet mellom gode internasjonale prestasjoner og et politisk
beslutningssystem med gode vibrasjoner for skøytesporten. Altså, en timing
der et samlet og offensivt ungt landslag gjør seg internasjonalt gjeldende
og drar massene med seg i begeistring samtidig som der foreligger et
anleggspolitisk dokument klart som en “flying start” for lokale aktører som
ønsker å bygge skøyteanlegg.
“Kontrapunkt”
I Tromsø har vi nå et nytt og ungt politisk regime, og noe av det første
byråden for idrett og kultur gjør, er å foreslå at Tromsdalen kunstisbane
holder stengt utover høsten og førjulsvinteren 2012. Hensikten er å spare
penger for å få budsjettet i balanse. Han lover imidlertid åpning av
anlegget den 1.01. 2013 — etter at halve skøytesesongen er tilbakelagt og
det unektelig må være problematisk å lage is på en kunstisbane etter at snø,
slaps og knudret is allerede har lagt seg på betongen. Et slikt vedtak
innebærer egentlig at det ikke blir mulig å bruke Tromsdalen kunstisbane
neste sesong, og det til tross for at anlegget ble oppgradert for flere
millioner kroner høsten 2011 og vinteren 2012. For ordens skyld: Byråden vil
spare 400.000 kroner hvis hans budsjettforslag vinner gehør. Det er grunn
til å anta at det han ønsker å spare ved å holde stengt før jul, blir brukt
opp for å gjøre banen klar for islegging etter jul.
Samtidig proklamerer den unge byråden at byens nye ishall vil ha utvidet
åpningstid slik at hurtigløp kan få istid i byens ishockeyhall som en
kompensasjon for fraværet av is på Tromsdalen kunstisbane. Dette er jo
selvsagt sjenerøst og imøtekommende, men det signaliserer samtidig det
kommunale beslutningssystemets kompetansenivå på dette feltet — enn si
følelser for skøytesporten. For å sette dette inn i en helhetlig sammenheng,
så vil selvsagt utvidet bruk av ishockeyhallen dokumentere denne hallens
berettigelse samtidig som en tydelig økning av antall brukere vil gi en
solid statistisk dokumentasjon for at Tromsø faktisk kan legitimere bygging
av ytterligere en slik ishall. Dette blir jo ganske så paradoksalt all den
tid det er hurtigløp som slik bidrar til å øke brukerfrekvensen av dette
anlegget, mens Tromsdalen Kunstisbane – vår arena – er stengt av baneeieren,
Tromsø kommune. Å henvise skøyteløpere som trener for å konkurrere på 400
meters baner, vil være det samme som å tilby fotballag – TIL for eksempel –
kun trening på en håndballbane eller i en ballbinge.
Med en eventuell åpning av kunstisbanen først ved årsskiftet, vil
åpningstiden denne sesongen mest sannsynlig strekke seg fram til det som har
vært normal dato for stenging for sesongen, den 1.mars, altså, 2 – to –
måneders drift. Sesongen 2013 vil derfor komme dårlig ut på statistikken som
registrerer antall besøkende, og når sesongen 2012 først var i gang ved
juletider og i sesongen 2011 åpnet ikke Tromsdalen Kunstisbane før i
månedsskiftet januar februar og stengte igjen én måned senere; ja, da blir
det statistikkført liten aktivitet. De tre siste sesongene har denne banen
hatt samlet åpningstid tilsvarende én – 1 – normalsesong! Summen av antallet
besøkende blir rimeligvis lav av slikt, og de som kun leser tallene i
statistikken uten å “se bak dem”, vil konkludere med at dette
idrettsanlegget ikke har livets rett siden interessen synes å være så lav og
at tendensen er av fallende karakter.
Helhet og sammenheng
Kort sagt, kommunens forvaltningsrutiner bidrar til å gi et statistisk
materiale som skaper et politisk beslutningsgrunnlag som legitimerer
stenging av Tromsdalen kunstisbane. Samtidig som antallet besøkende går ned
på hurtigløpsbanen på grunn av begrenset åpningstid i hver sesong, øker
brukerfrekvensen i byens nye ishockeyhall, delvis på grunn av at Tromsø
skøyteklubbs løpere henvises til denne arenaen i påvent av at sesongen kan
åpne I Tromsdalen. Denne økningen av besøkende i ishallen kan bidra til at
man finner legitim grunn til å bygge enda en ishockeyhall i byen mens
hurtigløpssporten indirekte legges ned.
Uten at regionanlegget Tromsdalen kunstisbane er i full drift hver sesong
mellom den 1.11. og den 15.03. påfølgende år, er det umulig å drive
hurtigløp som konkurranseidrett i Tromsø og ei heller i landsdelen for øvrig
all den tid dette er den eneste kunstisbanen i regionen. Med bakgrunn i at
banen nå er totalrenovert for flere millioner kroner, er det mildt sagt
besynderlig at den ikke skal ha full åpningstid og omsider gi brukerne en
fullverdig sesong. Lang sesong og velpreparert arena vil bidra til økt
brukerfrekvens og dermed også en legitimering av banens berettigelse. En
åpen bane om høsten vil dessuten være et kjærkommet aktivitetstilbud for
hele befolkningen i en tid der ofte skiføret enten lar vente på seg eller er
temmelig ustabilt.
Skjønt, det som har skjedd i Tromsø er kanskje ikke mer enn man kan forvente
når nye generasjoner politikere og byråkrater rykker inn i den kommunale
forvaltningen? Jeg er redd det vi nå erfarer i Tromsø også gjør seg
gjeldende i andre kommuner, og at dette på sikt blir representativt for
norske kommuners holdninger til skøytesporten. Så for å gjenreise
skøytesporten som nasjonalidrett, må en det settes i gang en nasjonal
anleggsoffensiv mens vi ennå har eldre politikere og byråkrater i den
offentlige forvaltningen, og etter min mening er skøyteforbundets
anleggspolitiske dokument og samarbeidet med de andre ”isforbundene” en
hensiktsmessig tilnærming for å sette en offentlig dagsorden.
Konklusjon
I en tid uten de helt store internasjonale bragdene av norske løpere, har
sporten vår hatt en fin utvikling der forholdene legges til rette for brei
oppslutning. I Bjugn har Fosenhallen bidratt til at den lokale skøyteklubben
er en av de største i landet med brei representasjon i alle klasser, og i
Stavanger meldes det om nærmere 250.000 besøkende pr. sesong i byens og
regionens flotte skøytehall, Sørmarkahallen. Så legges det til rette for
aktiviteter på is, kommer brukerne. Gjennom hyppig bruk kommer opplevelse av
mestring, nye mål settes og ambisjonene vokser og gir grunnlag for
ytterligere utvikling av anlegg utover hele landet. Skøyteforbundets
landsomfattende kommuneundersøkelse vil kartlegge eksisterende og planlagte
skøyteanlegg, og resultatene vil fungere som et barometer på den generelle
interessen for skøytesporten i Norge.
|