Opp gjennom årene har en opplevd mye rart i genren "nyvinninger og kreative påfunn", også innen skøytesporten. Det er om å gjøre å ikke stritte imot utviklingen, liksom. Så får det heller være om forslagene er gjennomtenkt eller ei.

Selv syntes jeg det nye kvoteringssystemet for VM allround for noen år siden representerte lavmål så langt. Men nå har faktisk NSF v/Terje Andersen slått alle rekorder. Og så lenge det ikke innrømmes at forslaget om å sløyfe 10000 m. var en spøk, blir en vel faktisk tvunget til å ta det seriøst?

For meg som menig entusiast er det først og fremst allround-mesterskapene som beskriver skøytesportens sjel. Det er der historien ligger, det er der de gode minnene først og fremst har manifestert seg. Kall det gjerne magi. Allround-EM 1982 er et eksempel som fortsatt står frem for meg i så måte (selv om det ble svensk seier).

Og allround - det er lik 500 + 5000 + 1500 + 10000. Verken mer eller mindre.

For meg blir det akkurat like dumt å erstatte 10000 m. med 3000 m. det var for langrennsporten å rasere intervallstarten til fordel for absurditeter som "sprintlangrenn" og dobbel jaktstart. Dette er sikkert festlig for mellomeuropeere som tenker på alt annet enn skisport 364 dager i året, men i pakt med skiidrettens sjel er det selvsagt ikke.

På samme måte blir det med halvveis gjennomtenkte forslag av typen "sløyf 10000 m." - hvis skøytepresidenten ikke engang gidder å forsvare sportens kjerne, hva i alle dager gjør han da i den posisjonen?

Og så var det argumentasjonen. Etter hva jeg forstår ble Terje Andersen sitert av Dagbladet som om han hadde sagt noe sånt som at 10000 m. i VM ble en B-øvelse fordi de Jong og Romme ikke er med. Romme har da vitterlig blitt verdensmester allround?! Og er det en øvelse som skulle ha vært fjernet ut fra denne tankegangen, så måtte det heller være 500 m. Hva er vel en 500 m. uten Shimizu og Wotherspoon?

Jeg får bare forutsette at presidenten var feilsitert på det punktet. Hovedproblemet gjenstår jo imidlertid likevel. En må tilsynelatende finne på de villeste nyvinninger, bare for å tekkes alle mulige potensielle, perifere interessenter. Så mye lettere dette tydeligvis er enn å innse at TV-skjermene for lengst har flommet over av sportssendinger, og ikke minst at det store skøytepublikum vel i bunn og grunn alltid har vært medgangssupportere. Når bjellesauene av noen sportsjournalister forteller folk at skøyter er hipt, så dukker de nok opp uavhengig av om det er 10 000 m. eller 3 000 m.

Min høyst personlige oppfatning er for øvrig at skøytesporten gjorde seg selv en alvorlig bjørnetjeneste den gangen en bestemte at sporten gradvis skulle flyttes innendørs og fjernes fra sine naturlige elementer. I dag er et hvert internasjonalt stevne der det ikke settes verdensrekorder tilsynelatende en fiasko. Og en rekke baner rundt omkring synes å være diskvalifisert fra å arrangere, bare fordi de ikke er under tak. Er det rart folk mister interessen, så lenge de aldri får sjansen til å oppleve stjernene i sin egen region?