Styret i NSF har sendt forslag til ISU om å bytte ut de lengste distansene i internasjonale sammenlagtmesterskap med kortere og mer seervennlige? distanser. Hvis Styret brenner for saken, er det selvfølgelig legitimt å kjempe for dette. Hva selve saken gjelder har jo Styret fått motbør av så å si et samlet skøyte-Norge samt av ”halve” Nederland (jfr skøytesiden Yahoo). Undertegnede er nok opphengt i nostalgi og tradisjon hva gjelder 10000 meter, men ikke mer enn at jeg under gitte omstendigheter kunne ha støttet forslaget. Forutsetningen for dette måtte som et minimum være: • Sammenlagt sprintmesterskap måtte avvikles. Sprintmesterskap og den nye ”allround” ville bli for like og ville begge trolig bli dominert av de beste nederlandske sprinterne som er ekstremt gode på 1000 meter (og 1500 meter). En samling om liten 4-kamp som eneste sammenlagtmesterskap ville kunne styrke den nye 4-kampens prestisje.

• Styrets påstander om at en slik firekamp vil bli mer spennende måtte dokumenteres. Når forslaget fremmes for ISU nå, må Skøytestyret ha en oppfatning av at f eks Nederland vil bli mindre dominerende, samtidig som andre land som Tyskland (ekstremt viktig for mediaeksponering), Korea, Japan, Kina, USA, Canada og andre europeiske land vil prioritere allround sterkere. Det er intet som idag tyder på at det vil være tilfellet. Nederland vil trolig dominere enda mer med den lille 4-kampen på grunn av sprinternes styrke på de litt lengre distansene og allroundernes hurtighet sammenlignet med andre nasjoners løpere. Motstanden mot 10000 meter er heller ikke større enn at samtlige asiatiske nasjoner har 10000 meter på programmet i sine nasjonale mesterskap.

• Påstandene om at mesterskapene blir mer kompakte og raskere å arrangere er nok korrekt. Men er dette et argument for endring i seg selv? For et World Cup arrangement eller et nasjonalt løp kan dette være et viktig moment da målgruppen her i stor grad må være et lokalt publikum (Her har vi en utrolig utfordring!!). Men for et internasjonalt mesterskap? Neppe! Om 3 uker er det VM på Hamar. Det er ikke lokalbefolkningen som vil fylle de 9000 plassene i hallen. Det vil være ca 6.000? hollendere og 3.000? nordmenn samt noen få andre entusiaster. Og hva har vi felles? Jo, vi har reist langt de fleste av oss, og vi vil ha skøytefest. I den forbindelse elsker vi 10000 meter.

• Et hvilket som helst forslag som reises må ikke være direkte i strid med nasjonale sportslige interesser. Det er vel og bra at forslag ikke bærer preg av ren opportunisme. Men det er vel ikke av den grunn nødvendig å skyte seg selv i foten?? Foran VM på Hamar har vi iallfall et spenningsmoment knyttet til Lasse Sætres 10000 meter. Med 3000 på programmet ville ikke usannsynlig Petter Andersen vært eneste nordmann kvalifisert, og han ville trolig være den eneste som vil hevde seg blant de 10-12 beste blant kun nederlendere i liten 4-kamp. Det ville neppe skapt særlig interesse hos media eller publikum for ikke snakke om potensielle sponsorer.

• Jeg ville være sikker på at presidentens argument om å styrke 10000 meter ville kunne være holdbart overfor dem som vil stemme for forslaget fordi de ønsker å kvitte seg med 10000 meteren. Jeg er redd vi her vil være utsatt for at ”gir du dem lillefingeren (ikke så liten i dette tilfellet), tar de hele hånden”. 10000 meteren i VM-allround er trolig den mest profilerte 10000 meter utenom OL. Når et forslag som det foreliggende kommer fra Norge, vil trolig IOC ha gode kort på hånden til å sløyfe 10000 meter på sikt.

• Jeg ville forsikre meg om at det ikke lå en skjult agenda bak forslaget i den forstand at det ikke er et ledd i en utvikling der skøytesportens særpreg med rundetider og poenger forsvinner. Presidentens julehilsen samt intervjuer i fjernsyn bla med toppidrettssjef Bjørge Stensbøl har ikke beroliget meg. Jeg vil i likhet med mange andre slutte helt å engasjere meg hvis fellesstart og jaktstart og annet taktikkeri blir skøytesportens hverdag. Som mange andre har påpekt; dette finnes allerede i shorttrack, en idrett som riktignok samler mange deltagende nasjoner, men som etter et kort oppsving i media som nyhetsinteresse på 80-tallet synes å ha mistet interessen i Europa. Er det noe som helst som tilsier at vår kjære tradisjonelle hurtigløpssport vil lide en annen skjebne? Stafetter har vært arrangert i Sverige i en mannsalder og ble prøvet i landskamp på Savalen i 1982. Har det vært spesielt spennende? Og er det ikke slik lenger at en massespurt vil medføre risiko for fall med stygge skader som resultat? Det er vel ikke den slags drama vi ønsker oss? Og hvis alle reserverer seg i spurten, hva er da vitsen?

Som det fremgår av ovennevnte er jeg svært skeptisk til at NSFs forslag vil være et gode for skøytesporten. I likhet med mange andre synes jeg det er å begynne i gale enden med et arrangement som synes å fungere. For noen var kanskje sist fredags sending på NRK2 langtekkelig, men for oss frelste var det kjekt å få en fyldig sending for en gangs skyld. Sendingene lørdag og søndag var opptak slik at vi slapp vannepausene. Det var dermed utmerket fjernsyn (selv om kvinnene ble vel mye diskriminert). Reformiveren burde heller rettes mot World Cup som publikumsmessig er en ren katastrofe. Men da må også engasjementet både hos ISUs ansvarlige, lokale forbund og arrangører være på topp. Først og fremst: Finn kriterier for å kåre en sammenlagt world cup vinner hvert år. Det må kunne gå an når en greier det i alpint! Jeg vil gjerne bidra med ideer ved en annen anledning. Mer enn eksperimentering med distanser trenger WC en skikkelig ramme (som Bjørn Ove Indrøy beskrev i papirutgaven nylig). Det ble for noen år siden innført divisjon A og B med en kjernetid for divisjon A. Profiler arrangementet av A-divisjonen med en kjernetid på ca 2,5 timer! Med en skikkelig ramme burde dette kunne appellere til lokalbefolkningen (forhåpentlig noe utvidet på Hamar). Her stiller jo alle verdens beste på de respektive distanser opp.

Til slutt vil jeg uttrykke undring over den prosessen som Styret har satt i gang. I et vanlig foreningsliv vil et forslag fra et styre sendes til høring i egen organisasjon før det realitetsbehandles og vedtas. Dette forholdet har spesielt vært tatt opp av Lilleborg IK i forbindelse med eventuell innkalling til ekstraordinært ting. Hvorfor luftet ikke Terje Andersen disse tankene i kretsledermøtet? Hvordan har saksbehandlingen vært innad i Skøytestyret? Hvordan kan det ha seg at et varamedlem til styret har skrevet under på et opprop på en nederlandsk internettside som protesterer mot forslaget? Hvorfor har Terje Andersen kun valgt å presentere sine synspunkter i pressen og tilsynelatende ignorert den overveldende proteststormen som er kommet fra diverse skøyteentusiaster og til dels fra tillitsvalgte og andre som står styret nær? Senest i dag kunne vi høre presidenten på radio si at han hadde fått overraskende mye støtte for forslaget fra andre ISU-medlemmer, men at det muligens var for tidlig å få det gjennomført. Var forslaget ment som en måte å sette i gang en debatt på? Er det i så fall en tradisjon i ISU at det ikke er så nøye hvorvidt et konkret forslag er seriøst ment?

Terje Andersen har etter at han ble valgt fått mye ros for sin åpne linje i forhold til Skøyte-Norge. Dette har vært fortjent. Han skal også ha ros for at han har gjort seg og skøytesporten synlig. Naturlig nok gjør han seg da mer sårbar for kritikk enn de mange mer anonyme presidenter vi har hatt tidligere.

I denne saken har presidenten valgt den omvendte linje. Det er fremsatt et forslag som er svakt underbygget rent argumentasjonsmessig, som har en fullstendig feil timing i forhold til norsk skøytesports styrke og svakhet (og dermed overfor sponsorer?) samt mangler en demokratisk saksbehandlingsprosess slik vi kjenner det i norsk foreningsliv. Jeg finner dessuten forslaget logisk uforståelig på det nåværende tidspunkt og vil på vegne av meg selv og styret i Hordaland Skøytekrets anmode NSFs styre om å trekke forslaget tilbake før det går prestisje i saken.

Til slutt: Jeg ønsker Terje Andersen lykke til med videre arbeid for skøytesporten. Europamesterskapet og de siste dagers debatt ellers har vel vist at den største utfordringen ligger på det sportslige plan. Med bedre norske prestasjoner kommer nok publikum tilbake – med eller uten 10000 meter i VM. Hvordan vi skal få det til, får bli en annen diskusjon.