Jeg synes det har skjedd mye positivt i norsk skøytesport i år. Løperne trener tempo, bruker mer moderne teknikk og går fortere, forbundet gir de nest beste sjanser i verdenscupen og tar initiativ til å vise verdenscupløp på TV. Det virker som vi har en ny giv i ledelsen og det sprer seg en dunst av optimisme for første gang dette århundret.

Så skjer det her. Man satser på å brekke ned den fremste kulturinstitusjonen i landet de siste vel hundre årene, allroundmesterskapene på skøyter. Tilsynelatende helt umotivert. For det står i begrunnelsen at det skal gjøres for å (1) forkorte mesterskapene, uten at det begrunnes hvorfor det er en fordel og om man har oppnådd noe med de forkortelsene som er gjennomført de siste 40 årene, (2) gjøre tittelkampen mer "even" - går ut fra at de mener jevn - uten at det legges fram noen bevis for at det skulle bli jevnere når noen mellomdistansespesialister plutselig blir medaljekandidater mens langdistanseekspertene mister sine medaljesjanser, (3) øke interessen siden flere nasjoner vil være med på å kjempe om tittelen, dette er selvsagt rettet mot nederlenderne, men nederlenderne har også mange mellomdistansespesialister, noe den lille firkampen i Heerenveen tydelig viste - innen de tre beste trakk seg fra den siste distansen, og (4) gjøre det mer interessant å lage TV-sendinger fra mesterskapene, hvor de tydeligvis har glemt hva slags stevner som sendes mest på TV og hvilke som har klart størst seeroppslutning.

Hvorfor er det alltid allroundmesterskapene som skal lide for reformiveren? Allroundmesterskapene er pengemaskinen i skøytesporten, de eneste garantert fullsatte skøytebegivenhetene. Det synes meg som om det heller er enkeltdistansekonkurransene i verdenscupen som trenger reformer. Dette snakket om skøytesportens død har vel sammenheng med den økonomiske situasjonen i forbundet og manglende sponsorinteresse. Derfor virker det absurd at man skal gå løs på allroundmesterskapene, som sendes i TV til glede for alle sponsorer, mens verdenscupstevnene stort sett forbigås i stillhet. Hvorfor ikke sette inn reformene der i stedet?

Den lille firkampen er ikke noen dårlig skøyteøvelse, vi kunne gjerne ha mer av den. Hvorfor ikke kjøre 1, 2 eller 3 små firkamper på forsesongen i stedet for eller i tillegg til "allround"-verdenscupene? Kanskje kunne de fungere som delvis kvalifisering til EM, med en 10000 m enkeltdistanse i tillegg slik at mellomdistansespesialistene ikke får alfor store fordeler. Lag gjerne et mesterskap i liten firkamp i stedet for enkeltdistansemesterskapet eller sprintmesterskapet eller gjerne i tillegg til dem, eller i stedet for mellomdistansene i enkeltdistansemesterskapet. Enda et verdensmesterskap vil tynne ut VM-titlene enda mer, men det er mesterskap folk vil se, det er mesterskap arrangørene tjener penger på. Vi kan godt være kyniske her. Men ikke la dette gå på bekostning av de eksisterende mesterskapene, hva har vi igjen hvis også allroundmesterskapene blir tatt fra oss? Vi har jo blitt så uendelig fattige. Ikkenoe Bislett, ikkenoe nyttårsløp, ingen onsdagsstevner i hjembygda på våren, publikum er jaget bort fra tribunene, ingen kommer hjem med laurbærkranser vunnet i alpesol eller Kattegat-sno, Skøytenytt har sluttet med forskjellig farge på heftene...

En 10000 m i et allroundmesterskap er det mest underholdende som finnes. På 10000 m er det tid for taktikk, og vi kan få dueller hvor løperne kjemper side om side i runde etter runde, eller en løper kan vike for så å sette inn et angrep i et mer eller mindre beleilig øyeblikk, som så kan besvares med motangrep. En 10000 m er så aerob at det ikke finnes noen ideell måte å gå den på, og man ser vidt forskjellige løpsopplegg, i motsetning til 5000 m hvor man må smelle til fra start for å henge med. I tillegg kommer dramatikken med kampen om sammenlagtposisjonene. Jeg holder ennå samløpet mellom Falk-Larssen og Gustafson i EM 1982 som det mest spennende løpet noen sinne. Men samløpet mellom Veldkamp og Sjepel i EM 2001, hvor begge også samtidig kjempet med Postma, kommer nær.

Hva er et allroundmesterskap uten 10000 m? En sprint, to rene mellomdistanser og en distanse som er halvt mellom- og halvt langdistanse. Det er ikke allround, rett og slett. Og hva skal damene med en kombinasjon 500-1000-1500-3000? Det er ille nok at de har det slik som de har det i dag, men dytt ikke en slik minikominasjon i trynet på Clara Hughes og Gretha Smit, flotte løpere som vil være sjanseløse i et slikt opplegg.

Mange av eksperimentene som er gjort med allroundmesterskapene de siste årene har gått ut over underholdningsverdien på 10000 m. Mellom ca. 1995 og ca. 2000 gjaldt det en ordning hvor parene ble satt sammen etter sammenlagtstillingen. Det sier seg selv at dette må bli litt tilfeldig, og vi fikk mange ujevne par. Men dette er korrigert ganske godt med den ordningen vi har hatt de siste par årene. NSF-ledelsen vil finne ut mer om dette ved å kikke i Skøytehåndboka. Alle de forskjellige kvalifiseringsordningene for siste distanse som har vært prøvd de siste årene har begunstiget sprintere mer enn den opprinnelige som gjaldt f.o.m. 1948, hvor halvparten av deltakerne var de beste i sammendraget og resten var de øvrige beste langdistanseløperne. Denne ordningen er etter min mening ennå den beste og sikrer best mulig underholdning for publikum fordi man både får aspirantene til topplasseringene i sammendraget, supplert med en del gode milslukere, mens noen av de nyere ordningene kanskje er ørlite mer rettferdig for løperne. Ordningen med å la de beste løpe sist kan også virke uheldig, fordi man får en del mindre interessante par før moroa begynner. Det betyr ikke noe for de store entusiastene, men for det mer allmenne publikum er det vesentlig, særlig i mindre betydningsfulle stevner. Tross alt synes jeg ikke konsekvensen av alle disse tiltakene for å redusere underholdningsverdien på 10000 m bør ha som konsekvens at man kutter ut distansen helt. Det går an å bruke huet litt også.

I allroundmesterskapene har vi et unikt produkt som må bevares og ikke ødelegges. De er høydepunktene i sesongen og kan heller utvides enn å beskjæres ytterligere. Hva er vel 5 timer når du har ventet et helt år på det? Mange andre populære sportsstevner holder på lenger, for eksempel i tennis og golf, idretter som jeg ikke skjønner bæret av og ikke ville drømt om å kaste bort et minutt på. Men det har vokst fram en kultur rundt dem hvor folk lærer hva det går ut på og tilbringer time etter time med å la seg underholde av det. En slik kultur har vi også rundt skøyter, men den burde ha blitt tatt bedre vare på og fått mer næring. Forholdet til media er av avgjørende betydning og det har vært tegn til positiv aktivitet også fra forbundets side det siste halvåret. Men jeg synes ikke det er noen særlig god markedsføring når skøytepresidenten går ut og sier at skøytesporten dør hvis vi ikke forandrer på den.

En 10000 m kan for enkelte kanskje virke litt langtekkelig (spesielt i et enkeltdistanseløp, hvor løperne ikke har noe å bruke tida si til). Reaksjonen mot forbundets forslag er heller ikke helt unison. Selv på forbundets gallup sliter vi med å komme opp i 90 %, og på Aftenposten ligger vi nede i 69 for øyeblikket. Selv bestemte jeg meg for å ta en telefonrunde til kretslederne for å finne ut hvordan oppslutningen til forslaget var internt. Men den første jeg fikk tak i, Tor Helge Hetland i Rogaland, støttet det entusiastisk. Det var ganske nedslående, og jeg fant raskt ut at jeg ikke var rette mannen for å foreta en slik undersøkelse. Det må være lov å håpe at dette ikke er en representativ holdning, men jeg kan se for meg at vi skal måtte kjempe for 10000-meteren vår.

Det å stå (eller sitte, noen foretrekker jo det) og se på en 10000 m kan virke helt meningsløst når du ikke vet hvorfor de to (ja, to!) løperne driver på med dette. 13-14-15 minutter er mye å kaste bort når du ikke lever i mer enn kanskje 70-80-90 år eller mer hvis du er heldig (eller uheldig). Men straks du lærer om kampen om tider, sammenlagtposisjoner, rundetider, passeringstider, duellen mann mot mann (og hvorfor ikke kvinne mot kvinne), blir det noe annet, slik jeg har prøvd å antyde ovenfor. Det er denne kunnskapen vi må ta vare på og formidle til nye generasjoner, og nye nasjoner hvis vi kan. Kanskje har ikke alle anlegg for å lære seg dette, men hvis skøyter skal bli en allemannssport må vi vel bytte ut is med gress og bruke knotter i stedet for jern. Likevel, skøyter har vært en allemannssport her i landet før, fordi forholdene lå til rette for det og skøytekulturen ble formidlet til massene av kunnskapsrike, entusiastiske mediafolk og dyktige arrangører. Så legg da heller forholdene til rette, finn fram til kunnskapsrike, entusiastiske mediafolk, arranger flotte mesterskap i helgene og hyggelige klubbløp på onsdagene. Og ikke ta fra oss 10000-meteren vår!

Jeg sier takk.