• Et samfunnsmessig løft eller et idrettspolitisk blindspor?

  •  Refleksjoner rundt et spennende tema…….

Innledning:
Så langt har debatten om vinterolympiaden i Tromsø 2014 nærmest vært fri for idrettspolitiske perspektiv. Det har i hovedsak dreid seg om alt det positive et slikt arrangement vil ha for hele landsdelen Nord-Norge, - det være seg samferdsel, generell næringsutvikling, kulturell manifestering, identitetsfølelse og selvbevissthet. Kort sagt, et arrangement for en brei, integrert og omfattende samfunnsutvikling.

Ved å inkludere høyt profilerte personer fra ulike sektorer i landsdelens samfunnsliv, selges prosjektet inn i befolkningen gjennom disse samfunnsstøttenes begeistrete utsagn og uforbeholdne støtte. Og ved å gi arrangementet en etnisk- og polar dimensjon, skapes en eksotisk image, - noe helt genuint i olympisk sammenheng. Den samiske kulturens naturlige og integrerte tilstedeværelse i konseptet løfter profilen på en politisk meget korrekt måte, og man inkluderer en - internasjonalt sett - sterk alliansepartner.

Næringslivsfolk og politikere på kommunenivå og på fylkesplan som daglig sliter med stramme økonomiske betingelser, sier tilsynelatende kritikkløst ”Halleluja” mens de applauderer idèen. Det samme gjør opportunistiske enkeltpersoner som av personlige, forretningsmessige eller idealistiske grunner sier et rungende ”Ja!!”  

Motivene for OL i Tromsø er nok mange og flersidige, for dette representerer et ”Klondyke” i landsdelen, primært for Tromsø og nærmeste omegn. I dette tablået av optimisme og begeistring er det vel nærmest kjettersk å uttale seg kritisk og noe reservert til denne saken? Det kan imidlertid være sundt og konstruktivt å stille noen gode spørsmål, noe til ettertanke for de mest entusiastiske i sentrale posisjoner i dette gigant-prosjektet.

Hvem - hva - hvor:
De siste opplysningene viser at arrangementet pr. dato er kostnadsberegnet til ca.11 milliarder kroner (NB: èn milliard = 1000 millioner!!). Dette blir sett på som en investering som skal gi mangfold i samlet avkastning. Hvordan OL i Tromsø i 2014 skal gi et løft for samfunnsutviklingen i Nord-Norge er så langt jeg har erfart enda ikke konkretisert i et sannsynlig kalkulert estimat. Blir Tromsø en gjøkunge som tar det meste av det som blir tilbudt av goder og utvikling? Hvordan skape lojalitet og oppslutning i en vidstrakt landsdel når målsettingen er kompakte leker?

”Ska` ha, ska` ha ..” ropes det ute i distriktene, Alta skal ha kortbaneøvelsene på skøyter, Harstad skal ha hurtigløp, det skal spilles ishockey i Bodø, det skal kjøres bob i Storfjord og Lyngen ønsker seg de alpine grenene.  Hvis dessuten snowboard skal foregå i Lofoten og kunstløp i Vadsø, så forholder vi oss til de mest desentraliserte leker noensinne. Det blir ikke mye olympisk atmosfære m/tilhørende trykk av å være isolert OL-deltaker på et lite sted perifert i verden og isolert fra de øvrige deltakerne. For TV-seerne blir det jo ett fett, de får konkurransene redigert tett og intimt i sine stuer.

Kompakte leker:
Nei, kompakte leker må knyttes til Tromsø innenfor en radius på maksimalt et par mil, en erkjennelse som også styringsgruppa er kommet til. Anleggsoversikten som er vedlagt søknaden viser dette.  Begrepet kompakte leker assosierer i alle fall jeg med steder som St Moritz, Cortina og Squaw Valley, sistnevnte arrangementsted (1960) var jo ekstremt intimt. Fra skøytebanen kunne man se hoppbakken på den ene siden grense opp til baneområdet, på den andre langsiden lå arenaen for kunstløp og ishockey og like bortenfor fant man målområdet for de alpine grenene. Dette kravet til anleggsmessig integrasjon kan man rimeligvis ikke forlange i en tid med en flerdobling av øvelser, men å spre dette utover en hel landsdel, er etter min mening rett og slett lite seriøst, for å si det mildt.

Anlegg:
I denne kronikken vil jeg ikke berøre de mer vidtrekkende samfunnsmessige aspekt og synergieffekter et olympisk arrangement i Tromsø kan gi for Nord-Norge som helhet. Derimot skal jeg ta det idrettspolitiske perspektivet som til ganske nylig så å si har vært fraværende  i debatten. Dermed blir mitt fokus: Bygging av anlegg og etterbruk!

Slik jeg ser det, må bygging av anlegg og etablering av en høyt profilert idrettsfaglig infrastruktur, legitimeres av velfundert etterbruk både til idrettsformål og til konvertert allmenn nytte på andre felt i samfunnet. Et olympisk arrangement kan være den begrunnelsen man må ha for å få fart på utbyggingen av kommunikasjonssystemet, etablering av store offentlige bygningsmasser og idrettsanlegg som tilfredsstiller internasjonale krav.

Som skøyteentusiast ser jeg rimeligvis OL som en mulighet til å få et topp moderne innendørs skøyteanlegg etabler i byen. Tromsdalen Kunstisbane (1986) er nedslitt og nærmest kondemnabel. Hvis Tromsø får lekene i 2014, blir det fra informert hold sagt at den nye skøytehallen vil stå klar innen 6 år. Dermed gis også vi i Tromsø Skøyteklubb muligheten til å arrangere både VM og WC-stevner i god tid før de olympiske konkurransene.

Selv om klubben har høy status som mesterskapsarrangør, poengterer Norges Skøyteforbund at vi ikke blir tildelt større arrangement før vi har et moderne innendørs skøyteanlegg å tilby.

Men vil et OL – anlegg være av en slik beskaffenhet at det tilfredsstiller behovene i vår hverdag? Daglig skøytedrift betinger tradisjonelt en kontinuerlig istid fra senest 1.11. til tidligst 1.03., og i forhold til dette minstekravet ang. operativ isperiode er det betimelig å spørre om et OL – anlegg av forretnings- / driftsmessige grunner kan ha så lang sammenhengende ”istid”. Det ideelle ville jo vært nærmere en 6 måneders isperiode, - fra midten av oktober og fram til april.

Poenget er at olympiske anlegg gjerne er av monumental karakter rent arkitektonisk, - bygningsmessige profiler med kostbare konstruksjoner, store volum og eksklusive materialer.

Dette medfører store investeringer og høye driftsutgifter. Med bakgrunn i dette blir det i et etterbruks- og samfunnsøkonomisk perspektiv viktig å bygge flerbruksanlegg beregnet for brukere som kan integrere sine aktiviteter på en mest mulig dynamisk måte.

Fotball vil jo for eks. la seg forene med en islagt hurtigløpsbane, men ikke med en islagt isflate. Dermed ekskluderes bandy, ishockey, kunstløp, frie aktiviteter (leik) i perioder der fotballen skal inn, skjønt, curling, leik og kunstløp kan foregå i ”halvmånene” i begge svingene.

Friidrett kan la seg forene med skøyter, i alle fall utenom istiden, men også under skøytesesongen som treningshall siden det kan løpes rundt mellom løpebanen og tribunen.

Med bakgrunn i dette er skøytemiljøet lite tjent med et gigantanlegg med 8-10.000 sitteplasser. Dette kreves av et OL – anlegg! Vi er mer tjent med en folkelig variant der det er ca. 3000 faste sitteplasser, men med mulighet til en fordobling gjennom fleksible løsninger. Et eventuelt VM-arrangement vil nok kunne kreve en slik forstørret kapasitet. Dessuten trenger ikke takhøyden være i katedral-formatet (ref. Vikingskipet: 23 m på det høyeste), for oss burde det holde med  8-10 meter! Så her er fleksibilitet og folkelighet to sentrale nøkkelord, og disse avstedkommer et tredje, funksjonalitet!

Videre må skøytesporten få inn klare klausuler ang. etterbruk som sikrer kontinuerlig isperiode gjennom hele skøytesesongen. Hvis ikke, vil faktisk en slik hall representere et tilbakeskritt, for sporten er sårbar og tåler ikke is i 14-dagers perioder spredt utover høsten og vinteren. Dette skjer jo på Hamar, men der har man flere utendørsbaner som kompenserer for Vikingskipet mens hallen brukes til andre formål. Det er lite som tyder på at vi i Tromsø i tillegg til en moderne innendørsbane får nye utendørs skøyteanlegg hvis O.L først blir lagt til byen.

Etterbruk:

Hva med å få de olympiske anleggene i Tromsø inn på de internasjonale terminlistene i de respektive grener? For skisportens del, det være seg nordiske som alpine grener, viser det seg vanskelig å få utnyttet våre monumentale anlegg i Holmenkollen, på Lillehammer og i Trondheim. Det er ingen selvfølge at tre slike toppinternasjonale anlegg får et VM eller WC-arrangement så hyppig vi nordmenn kunne ønske det. Sjansen blir neppe større for hver av disse om Tromsø også skulle melde seg på i denne konkurransen med sine moderne fasiliteter?

Er dette samfunnsøkonomisk forsvarlig? Hva med nasjonalanlegg  - diskusjonen for de nordiske greners vedkommende? Hvem skal til syvende og sist ta ansvaret for disse majestetiske regionale anleggene? Staten / norsk idrett eller de respektive lokale miljø?

Hva med den generelle anleggsbyggingen i Idretts-Norge hvis Tromsø nå skal bygge opp en fullverdig olympisk arena fra grunnen (alle idretter på det olympiske program)? Blir det offentlige midler igjen for nyetableringer og opprustning av anlegg over det ganske land?

I et slikt helhetlig perspektiv, blir det heller tvilsomt rent etisk å lese at en eventuell utforløype fra Tromsdalstind med nedfart i Ramfjord ikke skal brukes etter OL... Hele anlegget skal fjernes, - hva med naturinngrepene i en sårbar polar natur?

Hvis ikke etterbruken er tydelig avklart mht. økonomi relatert til teknisk drift og vedlikehold holdt opp mot hverdager og høytider i idrettslig sammenheng, - er jeg redd anleggene fort blir museale monument som langsomt forvitrer…..

Tromsø kommune har tilsynelatende ikke noen god forvaltningskultur når det gjelder vedlikehold av sine faste eiendommer. Dette dokumenteres jo grundig for idrettsanleggenes vedkommende. Derfor bør etterbruksfondene for et eventuelt Tromsø-OL være stort og tydelig kategorisert til hvert anlegg av permanent karakter.  

Etter at Tromsøs søknad nå er formeldt overlevert Norges Idrettsforbund til videre behandling, er det også bekjentgjort at konseptet er preget av at alle kjerneaktiviteter skal foregå innenfor Tromsø kommunes grenser, - altså, kompakte leker. Videre signaliseres det flerbruk/gjenbruk mht. ishaller for eksempel. En internasjonal hockey-hall med 5-6000 sitteplasser gjør et hamskifte etter OL  og fremstår som en sentral del av Nye Tromsø Museum, mens en annen tilsvarende hall kanskje blir et hypermoderne konferansesenter / messehall  i sambruk med en storstuefunksjon i forbindelse med konserter eller store idrettsarrangement som landskamper i handball, volley- og basketball….eller ishockey for den saks skyld.

Samfunnsnytte:
I et slikt perspektiv kan man langt på vei gi sin tilslutning til olympiske vinterleker i Tromsø. Som til OL i Oslo i 1952 da de olympiske leirene (les: deltakerlandsbyene) var lagt til nye boligkompleks som ble realisert gjennom det som den gang også var et gigantisk samfunnsløft; - etablering av nødvendig olympisk infrastruktur.

Studentbyen på Sogn åpnet sine dører for første gang for olympiske deltakere, for umiddelbart etter OL å bli til et formalisert bosted for studenter. Det samme var tilfellet for søsterhjemmet for Ullevål Sykehus (les: høyblokkene på Bjølsen) og for boligblokkene i bydelen Ila etc.

Holmenkollen og Bislet ble rustet opp og nyvinningen Jordal Amfi med kunstisflate og spennende arkitektur så dagens lys. Alt dette var viktige bidrag til reetableringen og utviklingen av det norske samfunnet etter krigen. I tillegg kommer selvfølgelig de psykologiske effekter mht. optimisme og styrket selvbilde, internasjonal orientering og positiv image. Dessuten ble jo også Hotell Viking, den gang Nordens største hotell, bygd i anledning lekene i Oslo i 1952.

Som et apropos til dette kan her nevnes at en del av deltakerlandsbyen under lekene i Lake Placid i 1980 var bygd som ungdomsfengsel, men før fangene ble satt inn, sjekket rimeligvis  deltakerne ut.

Slik har det vel alltid vært i forbindelse med olympiske arrangement, ikke minst i forbindelse med Lillehammer - lekene i 1994 der det topp moderne pressesentret for OL arrangementet egentlig ble bygd for den regionale høyskolens framtidige behov. Det er vel i et slikt utvidet perspektiv et arrangement av denne størrelsen kan gis samfunnsmessig legitimitet.

Investeringskostnadene er så gigantiske at det vel som prosjekt betraktet kun kan måle seg med store militære operasjoner, og som ved militær opprustning, skaper også OL -forberedelser høykonjunktur. Iallfall lokalt og regionalt.

Samfunnsansvar:
I et slikt perspektiv - preget av optimisme, kreativitet og synergieffekter - kan man gi sin tilslutning til OL 2014 i Tromsø, men er det etisk forsvarlig i en situasjon preget av offentlig fattigdom og forvaltningsmessig avmakt i kommunesektoren (ref. diverse ordføreropprør og snevre rammebevilgninger fra staten)? Hvordan rettferdiggjøre en samlet utgiftspost på 11 milliarder 2003 kroner samtidig som der tilsynelatende ikke finnes penger til skikkelig omsorg og velferd for store grupper mennesker i dette landet (ref. helse- og omsorgssektoren, skole og utdanning m.m.)?

Tar initiativtakerne og deres allierte et seriøst samfunnsansvar med først å proklamere Tromsø som seriøs OL-kandidat for deretter å fremme en formell søknad? Eller er dette snarere blitt til en vekkelse innenfor en snevrere krets innvidde som befinner seg i en sjelesettende rus?

Idretten har jo historisk sett - i gitte faser og innenfor gitte regimer - fungert som opium for folket. Stemningsbølger og en suggererende begeistring er folkeforførende; Det dreier fokus bort fra hverdagens grå trivialiteter og mot det eventyrlige, fargesprakende og storslåtte…., men akkurat `det er vel neppe meningen med Tromsø-kandidaturet?

Hva med et samfunnsregnskap i et olympisk perspektiv  for Tromsø og Nord-Norge på kortere og lengre sikt? Har Lillehammer OL gitt den forventete utviklingen i Mjøs-regionen? Hva med Albertville (1992) og øvrige arrangørsteder gjennom de siste 20 år, - hva er deres erfaringer: Har det kostet mer enn det smakte? I hvilken grad er anleggene i bruk nasjonalt og internasjonalt? Og apropos anlegg, i 2014 er det veldig sannsynlig at også skiflyging står på det olympiske programmet.

Hvor skal Tromsø ha sin skiflygingsbakke, en bakke der det kan hoppes opp mot 250 meter (minst), - og for å få det til,  må bakken ligge skjermet for vind og med god solvarming inn i bakken slik at det skapes oppdrift. Hva koster det å bygge et slikt anlegg og hva med etterbruken?

Avslutning:
Det er mulig at den søknaden som nå er levert av Tromsøs delegasjon inneholder svar på alle de spørsmålene jeg har reist i denne kronikken. Jeg har likevel stilt dem fordi en serie slike vitale spørsmål ikke har vært tydelig avklart gjennom media. Vi har ensidig blitt presentert de positive effektene av et OL i Tromsø, og siden det knapt har vært gjort forsøk på en kontraprøving, er det grunn til å reservere seg noe og ikke helt la seg rive med. Slik jeg ser det, er det sunt med en porsjon kritisk konstruktivt skepsis.

Hva er folkets mening? Skattebetalerne i Tromsø skal jo betale mye av dette gildet, og det hadde jo vært interessant med en retningsgivende folkeavstemning i forkant av søknaden? Å få psykologisk støtte fra store deler av landet samt fra sentrale aktører i ulike fremskutte posisjoner i egen landsdel, er jo kun av symbolsk verdi. For slik støtte er jo uten økonomiske forpliktelser! Det er vi som bor her som primært må bære byrdene….og forhåpentligvis også høste mesteparten av gledene, - eller?

PS:.
Undertegnede er lektor med hovedfag i pedagogikk og med organisasjonsteori, historie og idrett som støttefag. Er videre æresmedlem i Tromsø Skøyteklubb, tidligere styremedlem i Norges Skøyteforbund, har vært trener på nasjonalt toppnivå / internasjonalt nivå (Diplom-trener: NIH/Olympiatoppen) og leder for flere NM-arrangement….for å nevne noen vita med relasjon til denne konteksten.
DS