Jaktstart på 10.000 m? Ryktene går, visstnok etter et TV-intervju med skøytepresident Andersen. Nettopp da vi håpet at reaksjonene fra inn- og utland ville få NSF til å trekke sitt famøse forslag om å fjerne mila fra allround-programmet.

Liten kombinasjon i allround-mesterskapene ville tross alt vært til å leve med, selv om alt tyder på at konkurransen ville blitt mindre spennende uten den avsluttende langdistansen til å skille de virkelige allrounderne fra en og annen heldig sprinter. Men forslaget provoserte tilhengere som er lei av at tradisjonene forsømmes til fordel for stadige forsøk på «tilpasning» til de til enhver tid gjeldende motemeningene blant mediefolk.

Jaktstart (eller andre former for fellesstart) er noe ganske annet. Da snakker vi om rasering av hurtigløpssporten slik vi kjenner den. Vi får å gjøre med en helt annen idrett.

Sammenligningen med langrenn er fullstendig irrelevant. Skøyteløp foregår på en relativt liten, regelmessig og helt flat bane. Her er ingen bakker eller uoversiktlige svinger, der løpere kan sette inn individuelle rykk. Farten er mye høyere, og fordelene av «drafting» desto større. Selv et forsprang på 10­15 sekunder (og mer får man sjelden i allround) kan lett tas inn på 25 runder, av løpere som samarbeider i «lagtempo». Stort mindre tidsforskjeller vil ikke ha betyding: selv med drastisk forenkling av startprosedyrene vil løperne måtte starte i «kø», uten hensyn til reelle poengdifferanser etter tre løp.

Det er lett å se for seg konsekvensene av dette: Det har ingen interesse for noen av deltagerne å yte mer på de første tre distansene, enn det som skal til for å få starte på den siste. For de beste løperne er det ensbetydende med «minimalt». Spesielt løpere med hurtigheten som styrke vil vinne på å spare seg til den avgjørende spurten. Om en slik løper skulle starte med 10 eller endog 20 sekunders forsprang, vil det eneste fornuftige være å vente på feltet og så ligge pent i milslukernes dragsug de neste 24 rundene, for ikke å sløse med kreftene. Se på marathonløpene i Nederland: Det er sjelden de typiske langdistanseløperne som vinner; oftere raske spurtere.

Marathonløpene viser også en annen fare ved denne arrangementsformen: Lagsamarbeidet. Det er ikke vanskelig å tenke seg at løpere fra samme land eller kommersielle lag vil samarbeide ­ noe som drastisk vil redusere sjansene til topplassering for enslige løpere fra «mindre» skøytenasjoner.

Hurtigløp på skøyter har i godt over hundre år vært nettopp det: En idrett der det er om å gjøre å gå hurtigst mulig over en gitt distanse. Hver enkelt løper kjemper for seg selv, mot sin egen kropp og mot klokken, like mye som mot konkurrentene. Dette er et særtrekk ved hurtigløpssporten som tilhengerne elsker, og som det er vanskelig å finne paralleller til i andre idretter. Sammen med allround/sammenlagt-prinsippet gjør det hurtigløpssporten unik.

Med «førstemann til mål»-prinsippet har vi å gjøre med en ganske annen idrett. Fra annen sport vet at at noen nok behersker både tempoløp og spurtoppgjør, men at de fleste må nøye seg med å satse på den ene varianten. Kanskje er det snakk om forskjellige kroppstyper; iallfall er det snakk om forskjellige treningsmetoder. Med en jaktstart som avgjørende distanse i mesterskapene, er det liten tvil om at løpere med «allround»-ambisjoner vil måtte trene for spurt.

Dette vil nødvendigvis redusere de tre første distansene til en ren «transportetappe». Et sammenlagtmesterskap blir én og en halv dag med pliktløp, fulgt av en finale der løperne «forbereder seg» i 24 runder, før det korte blaffet av spenning de aller siste sekundene. Hvis vi tenker TV-overføring, er det vel liten tvil om at det er denne avgjørende spurten som blir sendt ­ om da ikke inntrykket av 12­16 løpere i stor fart blir for uoversiktlig til å være «god TV»... For meg som tilskuer er det uansett lite aktuelt å bruke feriepengene for å se denne spurten «live».

Sant å si ville jeg vel ikke gidde å følge med på en slik idrett i det hele tatt. «Førstemann i mål har vunnet»-opplegget finner man i hundrevis av andre idretter ­ også et par på skøytebanen ­ som har tradisjoner med den arrangementsformen. Det er rett og slett ikke behov for enda en.

Er det ikke på tide at de som styrer og steller med hurtigløpssporten innser at det er idrettens særpreg man må ta vare på, om man skal sikre varig popularitet? Når ishockey er mer populært enn hurtigløp verden over, bør man ikke derfor foreslå at skøyteløperne skal utstyres med kølle og puck. Når man sammenligner med «vellykket modernisering» i andre idretter, må man ikke glemme at vi fortsatt har til gode å se hva de nyeste fører med seg, at flere tidligere forsøk bare ga en kortvarig suksess, og at eventuell suksess kan ha andre grunner enn forandringer i arrangementsformen ­ som populære utøvere, norsk fremgang eller entusiastiske TV-reportere. Man må heller ikke glemme at hurtigløp faktisk er blant de vinteridrettene som har gjort flest forandringer de siste 15 årene ­ som oftest uten påviselig suksess!

Og må man på død og liv forandre på noe: Allroundmesterskapene er hurtigløpssportens eneste sikre TV- og publikumssuksess (i det minste så lenge de foregår i Nederland eller Norge, eller i land publikum fra disse landene har råd til å reise til). La dem være i fred! Konsentrer heller reformiveren om de konkurranseformene som har vist seg mindre vellykket.