I forbindelse med debatten om 10.000 meter, har enkelte insidere etterlyst «konstruktive forslag» fra oss som ønsker å verne om skøytetradisjonene.

Jeg skal forsøke å komme med noen slike forslag. Først vil jeg likevel påpeke at «insiderne» i NSF bør være forsiktige med å avvise kritikk «utenfra». Det er ikke slik at den som står midt oppe i det alltid best kan bedømme situasjonen. Innenfor et miljø blir det lett til at man bekrefter hverandres oppfatninger. Feil oppdages lettere av den som ser ting utenfra. Kritikk er viktig, også om den er negativ. Det er ikke gitt at den som ser feilen, også kan finne løsningen. Som dikteren og litteraturkritikeren Horats skrev for mer enn 2000 år siden: "Slipesteinen gjør stålet skarpt, selv om den ikke selv kan skjære."

Det snakkes ofte om skøytesporten som et «produkt» som konkurrerer på et «marked». Markedet man helst tenker på er media; konkurrentene andre idretter. Hurtigløp taper i konkurransen om medienes oppmerksom. Svaret skal være å forandre sporten, og tilpasse den «markedets» krav.

Det er mye å si om synet på en idrett som «vare». Jeg skal ikke gå for langt inn på det her; bare si at jeg tror at en tradisjonell idrett bedre kan forstås som «kultur» ­ noe som er dypt grunnfestet i tradisjoner, der forandringer bare lykkes i den grad de føles «naturlige» for et flertall av de involverte. En «vare» kan lett erstattes av noe annet; den ene tannkremen kan være like god som den andre. Selger ikke tannkremen, kan produsenten lett slutte å lage den og satse på såpe i stedet. Ikke slik med en idrett. Forandres den for mye, for fort, oppfattes den ikke lenger som den samme. «Kundene» som kjøpte «tannkremen» hurtigløp, er ikke interessert i «såpen» av samme navn.

For å gjøre eksemplene mine klarere, skal jeg imidlertid holde på ideen om hurtigløpssporten som «vare». Da er det en ting vi bør være oppmerksomme på, og som «fornyerne» av skøytesporten later til å overse:

Skal man ha håp om å selge, må «varen» finnes i butikkhyllene.

Problemet for hurtigløpssporten, er nettopp at den ikke finnes i butikkhyllene. Hver uke vinteren igjennom er det «viktige» konkurranser i langrenn, hopp, alpint ­ for ikke å nevne fotball, som de interesserte kan se så å si hver dag, året rundt. Kontinuiteten i konkurransene holder interessen ved like. I tillegg til det som skjer i hver enkelt konkurranse, minnes publikum stadig på stillingen i Verdenscup eller serie. Hurtigløp, derimot, har tre verdenscupstevner på senhøsten, før de beste allrounderne går under jorden til over nyttår ­ med unntak av nasjonale mesterskap ved juletider, der toppenes deltagelse ofte er avhengig av at behovet for å «spare seg» til EM flere uker senere.

Denne dvaletiden for skøytesporten inntreffer nettopp i den perioden da andre vinteridretter bygger opp oppmerksomheten. Når de beste skøyteløperne møtes til vinterens nest mest populære begivenhet, EM, er publikums oppmerksom rettet mot andre idretter, der utøverne er midt oppe i kampen om verdenscup-poeng. Skøyteløpernes siste, internasjonale dyster ligger en måned tilbake i tiden. Så langt er det bare de mest ivrige tilhengernes hukommelse som strekker seg. NSFs innsats for å få forhåndsomtale i media denne høsten var bra der og da ­ men intervjuer om forventninger til et kommende stevne kan ikke konkurrere med faktiske stevner i langrenn eller hopp.

Et svært konstruktivt forslag til forbedringer av hurtigløpssporten er altså:

Lag en skikkelig Verdenscup, med regelmessige konkurranser sesongen igjennom ­ ikke minst i ukene før mesterskapene! Oppmerksom får man ikke om man ikke gjør noe for det. For idrettens vedkommende betyr det at man må arrangere konkurranser.

I dagens mangel på en slik Verdenscup, ville det hjelpe et stykke på vei om de beste løperne stilte opp her hjemme. Helgens Norgescup på Hamar, der toppløperne stort sett nøyde seg med å «cruise» gjennom et løp eller to, var stusselig reklame for distanse-NM på Geithus.

Men tilbake til Verdenscupen: Tanken bak en slik cup, var at konkurranser på enkeltdistanser skulle skape ny interesse for hurtigløpssporten. Dette har som kjent ikke skjedd. Allround er og blir kjernen i skøyteinteressen, der den finnes. Konstruktive forslag nr. 2 blir derfor:

Legg om Verdenscupen i retning av allround og sammenlagtkonkurranser.

Dette kan gjøres på flere måter. En nærliggende tanke er en sammenlagt cup. At hurtigløp, der sammanlagtkonseptet er selve grunnlaget, er den eneste idretten (såvidt jeg vet) som ikke har en slik verdenscup, er uforståelig.

Det er mange måter å organisere en slik cup på. En måte er å la løperne samle poeng på alle distanser. Slik kan en Wennemars, med poeng fra 500, 1000 og 1500 m, slåss om VC-seieren mot en Parra med poeng fra 1000, 1500 og 3000/5000 m og en Uytdehaage, med poeng fra 1500, 3000/5000 og 10000 m. Spesialistene kan kjempe om delseieren på korte, middels eller lange distanser ­ slik teknikere og fartseksperter kan det i alpint.

Med en slik arrangementsform er det fritt frem for forskjellige konkurranseformater, tilpasset den enkelte arrangøren. Vi kan unngå dagens uheldige oppdeling i allround og sprint, og firkamper kan innpasses i stevnene uten at de beste allrounderne trekker seg for å «spare seg» til spesialdistansen.