Vil NSF nedlegge norsk skøytesport?

Av Terje B. Hansen
2004-04-22

I en situasjon der Norge ikke har en eneste medaljekandidat (utenom, rent hypotetisk, en skadefri Lasse Sætre på enkeltdistanser), bare en liten håndfull løpere på internasjonalt A-nivå, og med juniorer og neo-seniorer milevidt bak verdenstoppen, velger NSF altså å avvikle det meste av det lille forbundet har gjort for rekruttering.

Med all respekt for ildsjelene rundt om i landet: Vi har ingen erfaring som tilsier at klubber og regionlag er i stand til å utvikle toppløpere. Til det trengs både trenere med internasjonal erfaring og oppdaterte kunnskaper (som vi nå vet at Norge må få utenfra), treningskamerater på samme eller høyere nivå, og internasjonal matching og erfaring.

Jeg har diskutert dette en del ganger, og vet at påstander som de ovenfor gjerne utløser protester. Klubben eller laget sitter inne med all nødvendig kunnskap, løperne gjør så godt de kan, og så videre. Men virkeligheten, målt i tider og plasseringer, avslører jo illusjonen ganske brutalt.

Til alt overmål har NSF utstyrt oss med enda en sovepute (bl.a. i
utviklings-kompendiet): Myten om at en skøyteløper trenger så lang tid på å utvikle seg. Kanskje en trøst for en 18-åring som blir slått sønder og sammen av jevnaldrende utlendinger ­ men knapt noen forklaring på at den samme løperen vitterlig blir slått sønder og sammen både av yngre og jevnaldrende utlendinger når han er 28...

Det er fint om en toppidrettssjef kan lette situasjonen for elitetrener og mesterskapsdeltagere. Men innen neste sesong er slutt, har samtlige av de senere årenes medaljekandidater passert 30. Avstanden til de nest beste er formidabel, og selv de få som kortet ned på forspranget siste sesong, er langt unna internasjonalt toppnivå. Hva skal toppidrettssjefen ta seg til når Sætre, Ervik og Andersen legger opp?

Med bare et svært lite antall løpere stabile blant de 10­15 beste i mesterskap og verdenscup, ytterst få løpere over 20 som ikke har stagnert i flere sesonger, og juniorer som sjelden greier å hevde seg blant jevnaldrende, burde det være åpenbart at «jobb nummer 1» for NSF må være rekruttering og talentutvikling. Uten massiv satsning på yngre løpere vil Norge være redusert fra B- til C-nasjon i løpet av få år.

Jeg har forståelse for at pengeproblemer tvinger NSF til å prioritere. Men å «prioritere bort» talentutvikling i den situasjonen norsk skøytesport er oppe i nå, er ­ mildt sagt ­ uvettig.