For strengt i kunstløp

Av Hasse Farstad
2004-01-12
Hvorfor er teknisk kunstløp så streng når det gjelder NM-deltakelse? I klasser hvor det er henholdsvis én av sju påmeldte (senior) og én av 13 påmeldte (junior) som ikke får delta, burde det være grunn til å utøve et bedre skjønn på vegne av enkeltindivider og sportens utbredelse.

Til neste helgs NM i kunstløp i Bergen er det en liten håndfull løpere som er utelukket fra deltakelse i klasser hvor det ikke er nødvendig med begrensning av kapasitetshensyn. I senior er det så vidt jeg forstår en eneste av de påmeldte som ikke får delta. Det samme er tilfelle i juniorklassen. I junior B dreier det seg kanskje om to-tre løpere.

Disse løperne har ikke innfridd kravet om bestemte tester som kreves i deres respektive klasser. I utgangspunktet forstår jeg godt behovet for oppnådd test, men spesielt for senior- og juniorklassene i årets NM mener jeg teknisk kunstløp kan være mindre firkantet, uten at ”alle” uten test kan kreve likebehandling neste år.

Fordi:

  • Det dreier seg om en – 1 – av de påmeldte. Det er ”lettere” å dele skjebne med to, tre eller flere som er i samme båt.
  • Løperne det dreier seg om, har hatt NM-deltakere bak seg i minst ett stevne (senior) og i et par stevner (junior). Det betyr at de i et ”heldig” øyeblikk kan komme over sisteplassen – test eller ikke test.
  • Kunstløpssporten trenger bredde.
  • Aldersgruppen junior/senior er ekstra sårbar for frafall. Det er ikke sikkert en streng holdning gjør inntrykk bare på de som rammes direkte – det kan ligge negative signaleffekter også overfor konkurrentene/venninnene deres og andre i miljøet.

For ordens skyld: Tre løpere i min klubb, Oslo Skøiteklub, er berørt – ellers ville jeg kanskje ikke visst om situasjonen. Kunstløpskomiteen i OSK har forsøkt å påvirke beslutningen til NSFs ansvarlige, og mener at det ikke er på sin plass med ytterligere formell påvirkning eller klage.

Jeg skriver derfor dette som leder for OSK og som skøyteleder med hjerte for både kunstløp og hurtigløp - med et håp om at det likevel ikke er for sent å ta til det jeg mener er fornuften.