Nytenkning i skøytesporten?

Av Steinar Åge Brenden
2004-01-01

En stor nyvinning i skøyteidretten var innføringen av sprintmesterskapene omkring 1970. Da kunne også en spesialist på de korte distansene bli verdensmester. Tidligere hadde disse bare hatt en snau 500 meter i de olympiske leker hvert 4 år. I 1976 ble dessuten 1000 meter innført som olympisk øvelse. I 1996 kom så VM på enkeltdistanser, også dette et framsteg.

Som vi vet, noen er sprintere, mens andre er langdistanseløpere. En sjelden gang, som med Eric Heiden, har vi rent ut sagt fenomener som behersker alle distanser. Etter mitt syn er sprinterne nå tilgodesett gjennom egne sammenlagtmesterskap og mesterskap på enkeltdistanser.

Alt i fjor vinter ble det diskutert å erstatte 10 000 meter med 3000 meter i allroundmesterskapene. Som vanlig var Knut Johannesen rett på sak, han kalte det hele for galskap. Nå ser det ut som at Maier famler og snakker om jaktstart. Denne metoden falt i fisk alt under OL i Lake Placid i 1932 (fellesstart). Det blir for trangt på banen og tilfeldighetene vil rå.

3000 meter er blitt kaldt surrogatdistansen, trolig med rette. Før var den mye brukt på onsdagsløpene midt i uka, eller i oppkjøring til store mesterskap, når ikke løperne skulle presses for hardt. Det er en fin distanse, men vil aldri kunne erstatte 10 000 meter i mesterskapene.

Jeg tror forslaget til nyordning er dukket opp hos dem som alltid skal tekkes media. Dette er feil, en får ikke mer støtte i media ved å logre for dem. Det som trengs er typer og personligheter både på og utenfor banen, dette vil skjerpe interessen, uavhengig av hvilke distanser som gås. Løperne må være karismatiske og også slik fremstå som forbilder. Jeg øyner lovende trekk hos Lasse Sætre.

Grunnen til skøytesportens problemer ligger ikke bare i idretten selv, den ligger i medias fokusering. For den er nemlig rettet mot fotballen, og dette skjer til fortrengsel for andre idretter. Selv vinterstid er fokus rettet mot fotballen, som Champions League, til eksempel. På sommerstid er friidretten utsatt for det samme som skøytesporten.

Også andre ting kan ha virket til å redusere gleden og entusiasmen rundt skøytesporten. Det ene var innføringen av hundredeler i tidtakingen, da kunne ikke lengre folk sitte hjemme i stua og regne poengene selv. Dernest ble innendørsbaner innført. Man fjernet sporten fra sitt opprinnelige miljø. Alle verdensrekorder settes nå på innendørsbaner. Er dette bare positivt, for de som ikke har slike moderne anlegg? Jeg tror det begrenser idretten. Oppfinnelsen av klappskøytene endret idretten totalt. Tider oppnådd før denne omlegningen, kan derfor ikke sammenlignes med tidene som oppnås nå, med klappskøyter. Tidene fikk et kraftig skubb nedover, men skjerpet dette interessen? Økte det rekrutteringen?

10 000 meter er etter mitt syn selve dramaets toppunkt. Eksemplene er mange. Det er nok å vise til samløpet mellom Thomas Gustafson og Rolf Falk – Larsen på Bislett under EM i 1982. Større drama skal en lete lenge etter. Videre kan nevnes EM i 2001. Stort drama igjen, tre løpere er involvert, mester Sjepel, veteran Bart Veldkamp og Ids Postma. At 10 000 meteren skal være kjedelig faller på sin urimelighet. Den tar i våre dager bare 13 minutter. 3000 meter vil ikke skjerpe noen interesse, kanskje heller motsatt. Allroundmesterne er de virkelige konger på skøytebanen. La de fortsette med de distanser de har nå!

Og tenk på all dramatikken i olympiske leker, nettopp på 10 000 meter. Duellen Sigge – Knut i 1956, Knut – Kositjkin i 1960, ismaskinen i 1964, Maier – Høglin i 1968, Malkov – Gustafson i 1984, Karlstads fall i 1988……. Slik kan vi fortsette.

Så til løperne, de norske. De er for redd for å konkurrere. Nederlenderne derimot kjører for fullt helg etter helg, de gjør konkurransene til en livsstil, og tar de med i treningen. Dette må også nordmennene venne seg til. Og de bør gå flere 10 000 metere. Tenk på Kuppern, han gikk sju tiere i en sesong, med 40% av treningen løperne har i dag. (Lurer på om dette var i 1961?)

Det bør gjerne tenkes nytt og ideer få komme frem. Innføring av 100 – meter er positivt. Meget fint for sprinterne. Likedan ser jeg på lagtempo. Stafett er imidlertid mer tvilsomt. Dessuten bør en ikke innføre for mange nye ting, stevnene kan dra ut, dette kan virke mot sin hensikt.

Og bør vi ikke få løp igjen midt i uka, på onsdagskvelden? Legg gjerne verdenscupløp hit. I dag er det 1.januar, hvor ble det av nyttårsløpene. Og hva med skøytekarusellen på vårparten, når de alvorligste konkurransene er avsluttet? Mange savner slike løp. Dessuten tror jeg det vil stimulere interessen for skøyteløp rundt i landet.