|
|
|
|
Jeg har fulgt norsk skøytesport nokså tett i mange år, på godt og vondt. I
dag er det mest vondt, for vi må bare innse at vi er mer en B-nasjon enn en
A-nasjon på skøytebanen. I en landskamp med sprint og allround ville vi tapt
for både Japan, Nederland, USA, Canada, Russland og Tyskland. Ja selv
finner, koreanere og andre er på nivå med oss. Vi har ingen gode sprintere i
dag, for dårlige allroundløpere sammenlagt og for svake juniorløpere. Man kan filosofere timevis på hvorfor vi er satt så langt tilbake. Det må da være noe feil med tankegangen innen norsk skøytesport. Hvor er gleden og nysgjerrigheten på hva man kan prestere på de ulike distansene? Jeg tenker spesielt på én distanse, 10.000 meter. For meg virker det som norske seniorløpere har fullstendig angst for denne distansen. Og så lenge man har slike tanker, mener jeg at man ikke kan bli den gode eller perfekte skøyteløper. Man kan aldri nå toppen. Skal man nå til topps må man hele tiden tenke positivt og ta utfordringene etter hvert som de dukker opp, og ikke skli unna dem og la være å stille opp. Bare under NM på 10.000 meter på Geithus før jul var det to løpere som trakk seg fra mila. Mulig de hadde sykdomsforfall, men hvis ikke, hvorfor stilte de ikke opp? Unge løpere som vil noe med skøytekarrieren ville stilt opp, derfor er det skuffende og et tankekors at de nestbeste ikke griper sjansen som byr seg. De kunne jo ikke bli dårligere enn nummer 12. Bare det er da positivt. Kikk på de gode, gamle Kikk litt tilbake på våre gamle skøytemestere. Tror jeg kan si det så sterkt at ingen av de hadde angst for 10.000 meteren. De hadde respekt, men stilte mer enn gjerne opp. Se på f. eks. på våre tre siste store løpere. Geir Karlstad, Johann Olav Koss og Ådne Søndrål. Hadde de angst for å gå mila? Nei. Alle tre forsøkte seg i ung alder for å føle hva dette innebar. For å få den gode følelsen, og ikke minst få erfaring med mildistansen. Johann Olav Koss var drøye 17 år da han gikk sin første 10.000 meter på Valle Hovin på 16.22.1, 10. mars 1986. Ådne Søndrål var 18 og ett halvt år da han debuterte på distansen i 1990, med godt under 16 blank. Mens Geir Karlstad debuterte med 15,33,10 på Savalen i 1981, bare 17 og ett halvt år. Alle tre prøvde seg altså som juniorløpere og fikk en tidlig erfaring med de lange løpene. De tok med andre ord utfordringen uten å nøle. Dagens løpere er feige For meg kan det virke som de norske seniorløpere bare skal gå kort – opptil 5000 meter. Dette viser blant annet at mange av dagens senior allround -løpere aldri har gått en 10.000 meter. De trekker seg én etter én når mila står på programmet, selv når distansen står på programmet på superrask innendørsis. Hvorfor? Mens de eldre tør Tar man derimot en kikk på dagens mange veteranløpere så har de en hel annen innstilling igjen. De aller fleste tråler seg gjennom mil etter mil. Ja, opptil flere per sesong. For en statistikkidiot kan det se ut som om de har langt større glede av sporten sin enn de yngre utøverne. De eldre prøver seg på alle distanser for å få notert tider og har sikkert glede etterpå for at de tok utfordringen. Man kan tidlig se? Kikk litt på hva norske gutte- og juniorløpere gjør gjennom en sesong. Jeg tror man kan plukke ut potensielle storløpere utfra løpsaktiviteten deres. De som vil noe og våger å gå langt, gjerne litt lengre enn hva årsklassene tilsier, når gjerne lengst på seniornivå på allroundnivå. Trolig fordi de har glede av sporten og fordi de er nysgjerrig på lengre distanser. Kanskje bommer jeg grådig, men jeg spår løpere som Håvard Bøkko, Øystein Kvikstad Skoglund, Sondre Skarli og Pål Lorentzen en lysende karriere. Hvis de oppriktig ønsker å nå langt innenfor skøytesporten, og klarer å holde på de positive tankene i årene fremover. Husk at negative tanker gir negative opplevelser og kan ødelegge alles karriere. Mens positive tanker gir positive opplevelser, det er tross alt noe alle vet. De positive tankene må frem Man kan nå langt bare med tankene sine. Klarer man å gripe fatt i det positive under ett løp, vil man lykkes langt bedre mot sine mål. Akkurat dette er trenernes oppgaver å tilføre løperne våre. Positive tanker gjelder ikke minst, også, de norske jentene. Skal de norske jentene (og guttene) ta ett skritt videre må de se etter mulighetene underveis, og ikke tenke dette klarer jeg aldri. Tenker man negativt, vil man aldri nå opp. Jeg tror at norske skøyteløpere må se mulighetene i ett hvert løp og distanse, de stiller opp i. Samtidig må løperne ha positive trenere rundt seg – først da kan Norge nå opp på pallen internasjonalt igjen. I sprint og ikke minst allround. I de senere år har det vært alt for mye ”du kan ikke gjøre det slik - mentalitet” blant trenerne. Hvorfor skal 12-åringer få slike restriksjoner, når dette bare er mest lek og moro? Løperne må ikke høre slike uttalelser til stadighet. Trenerne må si ting annerledes, med positiv vinkling, om løperne er 12 år eller om de er i norgestoppen. Men kjære skøytevenner, nå kan det gå kun én vei og det er oppover. Norske skøyteløpere har i utgangspunktet de samme vilkårene som de utenlandske. Landets skøyteløpere vil nå verdenstoppen igjen, med hard trening, positiv tenking og et inderlig ønske om å nå toppen. Kun da kan løperne nå toppen ute i den store verden, lykke til! Tenk dere om Og helt til slutt - 10.000 meter eller 3.000 meter i mesterskap. Kun mila er langdistanse og kun da kan en verdig allroundmester kåres. Med 3.000 meter på programmet vil mesterskapet bli alt for sprintpreget. Vi har prøvd nye distanser før, 100 meter, 300 meter, 700 meter, stafetter og forfølgelsesløp. Har det skapt større interesse for sporten?. Nei, aldri. Og husk en ting til. Kortbaneskøyteløp er fart og spenning fra første skjær. Hvorfor har ikke den sporten blitt mega populær, hvis det er dramatikk og spenning folk er ute etter? La skøytesporten være i fred – interessen er der bare de norske gjør det bra. Det er der utfordringen ligger for norsk skøytesport – bruk heller mer tid på det, herr Andersen, Hennum & co. |