|
|
|
|
De siste årene har norske skøyteløpere vært redde for å konkurrere. En
opptelling i OL-sesongen for 2 år siden viste at den typiske norske løperen
hadde startet i halvparten så mange løp som den typiske nederlenderen
(representert ved sesongens ubestridte ener, Jochem Uytdehaage). Mens
nederlendere og andre ladet opp til OL med gjentatte testløp i Calgary eller
Salt Lake City, gikk nordmennene «under jorda», og hverken løpere eller
publikum hadde noen idé om hva de var gode for da de dukket opp igjen –
tydelig nervøse – på OL-startstreken.
Den gangen skyldte noen, blinde for fakta, på «for mange harde konkurranser» da suksessen uteble. Likevel er nok «mangel på konkurranseerfaring» den mest brukte unnskyldningen på dårlig norsk innsats i store stevner de siste årene. I fjor presterte sogar enkelte løpere – om medias referater er riktige – å bruke dette argumentet som unnskyldning for ikke å stille opp i NM-løp! At disse løpene kunne utgjort noe av den «konkurranseerfaringen» de samme løperne etterlyste etter skuffelser senere i sesongen, var det få som tenkte på. Før denne sesongen tydet mye på at innstillingen var endret. Flere løpere erklærte at de trodde det var mulig å gå flere løp pr. sesong. Treningen skal være lagt om i mer «skøyteriktig» retning, slik at løperne skal tåle mer av den belastningen skøyteløpingen faktisk innebærer. Men når vi kommer til årets første stevner på norsk is, er vi nede på jorda igjen. Løperne fra elitelaget uteblir fra flere distanser; gjerne fra spesialdistansene de skal gå i Verdenscupen – eller de tar det rolig for å spare seg til VC-åpningen en eller to uker senere. En virkning av dette er åpenbar: Uten toppresultater fra de mest kjente løperne, får Norgescup-stevnet på Hamar liten eller ingen dekning i nasjonale medier. Det betyr selvfølgelig mindre interesse for Verdenscup-stevnet helgen etter. Med gratis adgang til stevnet betyr dette naturligvis ingenting for arrangørene, rent økonomisk. At tribunene blir skrinnere besatt, burde likevel bekymre NSF og andre som tenker på skøytesportens beste. Løpernes prestasjoner er faktisk norsk skøytesports eneste «reklamekanal». Mangelen på oppmerksomhet så langt, kan naturligvis kompenseres ved en sterk norsk innsats «når det gjelder». Meningen med å la løperne «hvile» før VC-åpningen må vel være at de skal stille best mulig forberedt. Men virker det? Erfaringen fra de siste årene tyder på det motsatte. Nederlendere og andre som stort sett konkurrerer – mot konkurrenter i verdensklasse – hver eneste helg vinteren igjennom, har banket de norske løperne gang på gang. Praksis fra andre idretter tyder på det samme; her anses ofte «en skikkelig gjennomkjøring» for å være nødvendig før store konkurranser. Vi husker at Ole Einar Bjørndalen «ladet opp» til sine olympiske skiskyttertriumfer ved å slåss om medalje i 30 km langrenn; i friidrett er f.eks. finalen på mellomdistansene det siste av flere harde løp med få dagers mellomrom. Mens norske skøyteløpere har «ladet opp», har nederlendere, tyskere og japanere brukt den siste helgen før VC-åpningen til å avgjøre sine nasjonale mesterskap over enkeltdistanser – sogar på 10 000 m. Siden både mesterskapsmedaljer og representasjonsoppgaver sto på spill, har ikke løperne spart på kruttet. De fleste regner likevel nederlenderne, med både 1 500, 5 000 og 10 000 meterløp i bena, som storfavoritter på Hamar 8. og 9. november. Om en nordmann vinner, eller bare tar medalje, vil det utvilsomt bli tolket som om den norske taktikken var riktig. Men hva om nordmennene nok en gang blir slått? Vil vi igjen høre unnskyldningen om «mangel på konkurranseerfaring», uten at noe blir forandret til neste gang? Eller vil noen endelig innse at deltagelse i mindre konkurranser er en nødvendig forberedelse til de store? |