Virkeligheten er
aldri entydig
Nostalgi og tradisjoner er begreper som er tett innvevd i norsk skøytemiljøer. De fleste av oss har klare oppfatninger om hva skøytesport skal være. I alt for sterk grad er vi preget av en sterk konservativ holdning kombinert med en generell skepsis mot nytekning. Skøyteaktiviteter skal helst være konsentrert rundt aksen «menn-hurtigløp-allround», slik Lars Magnussen sier i et intervju et annet sted i denne utgaven av Skøytesport.
Ikke desto mindre er det andre og langt sterkere krefter som etter hvert har begynt å øve sin innflytelse både på skøyter og de fleste andre idrettsgrener. Disse kreftene har helt andre motiver og målsettinger enn «grasrotfolket» har. Stikkordene er underholdning, profesjonalisering, kommersialisering, markedsstyring og rendyrket elitetenkning. Disse begrepene lar seg vanskelig kombinere med den såkalte amatøridrettens gamle slagord som «edel kappestrid», «en sunn sjel i et sunt legeme», «idrett for massene» etc.
Utviklingen har resultert i at idretten er i ferd med å spittes i to
virkelighetsoppfatninger. Eliteutøvere som på profesjonell basis streber
mot OL-gull og laurbærkranser har helt andre behov og andre retningslinjer
å arbeide etter enn breddeidrett og utøvere med et langt lavere
ambisjonsnivå. At disse virkelighetsoppfatningene vanskelig lar seg
kombinere, blir mer og mer tydelig. Mye av spenningen og konfliktene i
skøyteforbundet den siste tiden har sitt utspring langs denne stadig
bredere «kløften».
Eliteidrett i dag krever profesjonelle, heltidsansatte ledere med
spesialkompetanse innen såvel økonomi og markedsføring/media som trening.
Hver OL-medalje, uansett idrettsgren, koster millioner av kroner, og
eliteidretten er derfor et pengesluk av dimensjoner og krever midler langt
ut over det de offentlige budsjetter og frivillig arbeid kan fremskaffe. Det
er selvsagt forståelig at eliteutøvere ikke kan styres og dirigeres av mer
eller mindre tilfeldige tillitsvalgte personer uten nødvendig erfaring og
kompetanse.
På den annen side finner finner vi de mange ildsjelene som utfører et
utrettelig gratisarbeid for å bygge opp gode sosiale miljøer som basis for
rekruttering videre inn i idrettspyramiden. På dette nivået råder andre
helt drivkrefter som må og skal styres lokalt uten nødvendigvis å kreve
spesialkompetanse på alle områder.
De fleste av oss sier som Ole Brumm: «Ja, takk – begge deler!». Vi trenger både elite og bredde. Problemet er imidlertid om det er mulig å drive en idrettsorganisasjon i dag uten at det blir konflikter mellom disse tilsynelatende uforenlige virkelighetsoppfatningene. I et intervju i Aftenposten nylig har Ådne Søndrål gitt uttrykk for noen velfunderte og interessante tanker. Han vil skille topp og bredde organisatorisk: ett forbund for breddeidrett og ett for eliten. Ådne mener at toppidretten må få egne økonomiske rammer og styres uavhengig av dugnadsidretten. Spørsmålet er da hvordan vi kan finne fram til modeller som sikrer begge leire et tilstrekkelig økonomisk fundament, slik at vi slipper den evinnelige kampen om midlene. Trolig vil dette bli et stadig hetere diskusjonstema i tiden framover. Uansett kan vi ikke leve med dagens konflikter – de er bare til skade for begge miljøer.
Gunnar Nygård