Få ungene opp fra sittestillingen!
Jeg var nylig på et seminar i regi av min lokale idrettskrets. Det ble et av de mest tankevekkende idrettsmøtene jeg har overvært. Ved hjelp av flere engasjerte og kunnskapsrike foredragsholdere fra ulike deler av idrett og barnearbeid, fikk vi et innsyn i det som kanskje er den aller viktigste utfordringen for idrettsbevegelsen i Norge.
Hvordan kan vi få ungene opp fra sittestillingen? Dette var ett av spørsmålene som ble reist. For oss skøytefolk kan denne problemstillingen riktignok sees fra en noe annen synsvinkel: vår oppgave er jo å få de unge til nettopp å finne den rette sittestillingen og bli der lengst mulig...
De klare fakta er imidlertid udiskutable. Vi er i ferd med å få ungdomskull som allerede før de kommer ut i arbeidslivet har de samme ledd- og ryggplager som tidligere generasjoner ikke merket særlig til før de nærmet seg pensjonisttilværelsen. Barns grovmotorikk er i løpet av få år blitt katastrofalt mye dårligere. Mange har problemer med å ta seg fram selv i lett kupert skogsterreng. Allerede i førskolealder trenger mange barn spesiell oppfølging av fysioterapeut. Unger blir ikke lenger utsatt for vær og vind; de lever i en overbeskyttet verden både på skolen, hjemme og i fritidsaktiviteter. Naturlig utendørs lek og aktivitet er ikke lenger en del av moderne ungers hverdag. Ekstra skremmende blir det når forskning viser at det er en klar sammenheng mellom motoriske ferdigheter og evnen til å bruke hjernen til å tilegne seg teoretisk kunnskap. Familienes hektiske liv med tids-, karriere- og også fritidspress påfører selv førskoleunger hodepine og psykiske problemer.
På sikt vil denne stillesittende generasjonen påføre seg selv og samfunnet både store skader og kreve gigantiske ressurser over trygdebudsjettene.
Byråkratiske direktiver og påbud, EU-regler sammen med foreldregenerasjonens misforståtte overbeskyttelse av sine håpefulle er noen av grunnene til denne utviklingen.
Idrettsbevegelsen har fått en ny utfordring. Vi må være med og påvirke der vi har muligheter. Politikere må fotfølges slik at de sørger for friarealer og lekeområder som stimulerer til fri lek og aktivitet året rundt. Lærerutdanningen må i større grad ta hensyn barns behov for riktig trening, blant annet må idrettslærernes status heves. Og kanskje det aller viktigste: vi må få foreldrene til å skjønne hvor stor betydning lek og aktivitet i friluft har for ungenes utvikling.
Som idrettsledere og trenere har vi et spesielt ansvar. Unger og ungdom i våre lag og grupper må stimuleres til allsidig aktivitet så lenge som mulig. I tillegg til at dette gir bedre helse og livskvalitet, øker også sjansene for at enda flere finner glede og nytte av å fortsette i våre miljøer, og kanskje vi faktisk også kan hente fram enda flere eliteutøvere...
Gunnar Nygård